Da var det slutt, gitt! Hundre mer eller mindre fantastiske dager i Asia har gått, vi har hatt en enestående og flott reise gjennom fire land. Jeg husker så godt i høst, hvor vi planla turen, gleda oss og var spente og forventningsfulle. Tiden i Yogia virker veldig lenge siden, det virker nesten som en annen tur. Og da vi reiste videre til Lombok, fløy tida av gårde med feltarbeidet og mye annet gøy. Plutselig var vi på ferie på Gili-øyene, deretter Flores, og så den virkelige ferien vår: Bangkok, Kambodsja og Kuala Lumpur. Og snart er vi atter en gang tilbake i Jakarta, hvor det hele starta. På tide å reflektere litt: hva har vi fått ut av turen?
Vi har lært VELDIG mye, ikke bare om naturressursforvaltning og Indonesias historiske og politiske bakgrunn, men også om en kultur som er helt annerledes enn vår egen. Veldig klisjé, men helt sant. Noen ganger er det vanskelig å akseptere at dette er deres kultur og at det må vi bare finne oss i. For eksempel når folk ikke for sitt bare liv greier å stå i kø, men heller bruker albuene for å komme fram. Utålmodigheten i trafikken. Det at folk er så stolte at de heller gir oss feil informasjon enn å innrømme at de ikke har peiling på hva vi egentlig spør om. Men vi har også møtt en kultur som er utrolig gjestfri og åpen. Hvor ofte skjer det i Norge at fremmede på gata ber oss i bryllup eller på middag?
Mye moro har vi hatt på turen, og vi kjenner hverandre nå ut og inn og har utviklet en slags feltarbeid-humor som sikkert ingen andre syns er noe morsom, og det er kanskje like greit. Birgitte og Beate har vært det beste reisefølget man kunne ønske seg – tusen takk for turen, jenter!! Gleder meg til Birgitte får gravd fram vaffeljernet sitt i Kristiansand :)
Mange ulike fasiliteter har vi vært borti, selv om noen kanskje var av skuffende kvalitet: ”Se på den doen a! Den bare står der!” Jeg vet ikke hva slags doer du egentlig er vant til fra Grimstad, Beate, men jeg syns nå en apatisk do er bedre enn en som hopper.
På turen har vi for øvrig lært at det kan være vanskelig å skille mellom de ulike artene i dyras verden: ”Se på den svære hunden der a! Guri malla, den var jo kjempestor!” Ehh, det var en kalv, Beate. Nå skal det sies at jeg selv trodde at hunden i hagen vår var en gris, men til mitt forsvar var den lys i pelsen og det var litt mørkt. Birgitte er ikke noe bedre – hun ser ikke forskjell på en øgle en hund. Hunden er altså som poteten har vi funnet ut; den kan brukes til alt.
Mange inntrykk har vi vært borti… Selv om Indonesia er et fattig land, er folk stort sett glade for det de har. Vi har jo fått et litt annet perspektiv på mye og mangt og fått et innblikk i livene til mennesker som ikke er så ufattelig heldige som oss selv. Vi har blitt vant til lav standard, og enkle ting som såpe og dopapir på hotellbadet kan redde hele dagen. Til tider har vi følt oss ekstremt hvite, for eksempel når folk helt plutselig og uten hemninger stikker et kamera opp i trynet våres sånn at de kan vise hele slekta bilder av oss. Eller når indonesere sier rett ut at de føler seg underlegne og at Indonesia er utrolig fattig og tilbakestående i forhold til Norge. Hva skal man svare da?
Vi har møtt mange mennesker i alle aldre og samfunnsklasser. Oki og Adi, tolkene våre. De kjempesøte resepsjonistene i Yogia, og den lettere homofile servitøren over veien som elsker James Blunt og Celine Dion. Agus Pramusinto, fakultetslederen med det vanvittig brede gliset. Ambassadøren i Jakarta, som viste seg å være kjempekul. Alle barna i Mataram, som bygger sin egen skole. Soria i Suranadi, dama som virkelig ga oss en indonesisk kvinnes perspektiv på ekteskap, kjønnsroller og likestilling. Fantastiske Gregorius som vi kjørte med på Flores. Ukjente folk som ber oss i bryllup eller inn på verandaen for en kopp te. Og massevis av intervjuobjekter. Vi har i hvert fall fått praktisert mye engelsk, og det blir nok rart at vi ikke lenger trenger å gestikulere voldsomt og stotre fram noen indonesiske høflighetsfraser når vi handler i butikken.
16 flyturer, x antall timer i taxi, tuk-tuk og sykkeldrosje, humpete busser, lange togturer. Vi har sett utrolig mye og vært mange plasser. Og noe av opplevelsen er jo transporten, syns jeg. Nå skal vi reise hjem og skrive bacheloroppgave basert på oppholdet i Indonesia. Hvordan det går, vil tiden vise. En ting er sikkert: jeg skal nok tilbake til Asia igjen! Dett var dett – takk for oppmerksomheten!
mandag 13. april 2009
lørdag 11. april 2009
Kuala Lumpur
Ting går ikke alltid helt som planlagt. Nest siste dagen i Kambodsja ble Kjetil innlagt på sykehuset med mageparasitt, eller hva det het. Han hadde kanskje spist noe dårlig mat… Så han måtte være der et par dager og få antibiotika. Så det endte med at Birgitte og jeg måtte reise alene til Kuala Lumpur mens Beate ble igjen hos Kjetil. Heldigvis er han bedre nå, og i skrivende stund er begge to på vei hit.
I går måtte Birgitte og jeg klare oss alene, med alt det innebærer av kartlesing, pruting på taxi og alt annet som Beate som regel fikser bedre enn oss. Men vi kom oss da fram til hotellet. I heisen møtte vi en mann som først var veldig hyggelig, i hvert fall før han begynte å spørre hvor lenge skal dere være her? Har dere kjærester? Hvilket rom bor dere på? Kanskje jeg kan komme på rommet deres? Ehh.. Nei! Så vi bare stakk av og syns kanskje han var litt i frekkeste laget!
I går kveld dro vi ut for å orientere oss litt i nabolaget. Vi hadde nemlig lovt Beate å lage et skikkelig turbo-turist-opplegg for henne og Kjetil når de kommer, sånn at de rekker å se litt i hvert fall. Utgangspunktet var jo litt snaut, i og med at vi holdt kartet opp ned store deler av tiden og at vi trodde vi visste hvor på kartet vi var. Der tok vi feil. Men vi greide i hvert fall å ta railway’en et stykke (subway, bare over bakken), og så spurte vi oss frem resten, så tilslutt havna vi i et strøk (jeg vet fortsatt ikke hvor på kartet vi var) og fant en frisør og stussa håret begge to. Fikk full vask av håret og en føneprosess som aldri tok slutt, til tider var det tre mennesker som stod oppi håret våres samtidig. Jada, service! Vi ble fornøyde!
Så tok vi en taxi tilbake og spiste middag på hotellet. Der møtte vi en som vi kanskje tror er hotelldirektøren – han går i hvert fall i fin dress og ser veldig important ut. Han traska rundt og skravla med gjestene, veldig blid og koselig kar, en skikkelig folkets mann! Det likte vi! :)
I dag tok vi railway’en igjen uten store problemer, og dro til et kjøpesenter hvor Birgitte virkelig fikk svidd av en del penger. Men så fikk hu mye fint også, da! Jeg kjøpte ikke så mye. Det er vanvittig store sentre her, i hvert fall for en som er vant til stortorvet i Kongsberg. Vi gikk oss bort stadig vekk. Men vi er litt stolte av at vi begynner å bli ganske drevne på å ta railway!
Nå pøsregner det. Det gjør det hver ettermiddag, fortalte hotelldirektøren. Hurra! Også vi som kasta regnponchoen på Gili Trawangan. Skulle gjerne hatt den nå. Vi sitter og venter på Beate og Kjetil, de kommer snart til hotellet. Så får vi se hva de orker å finne på. Det går litt dårlig med det turbo-turist-opplegget, så det er mulig vi må ta noe på sparket altså. Vi har litt tid igjen i Kuala Lumpur, før vi setter oss på flyet til Jakarta på mandag, og videre hjem mot Norge på tirsdag. Da er det slutt på moroa! Veldig rart.. Men jeg gleder meg kjempemasse til å komme hjem også!! :)
I går måtte Birgitte og jeg klare oss alene, med alt det innebærer av kartlesing, pruting på taxi og alt annet som Beate som regel fikser bedre enn oss. Men vi kom oss da fram til hotellet. I heisen møtte vi en mann som først var veldig hyggelig, i hvert fall før han begynte å spørre hvor lenge skal dere være her? Har dere kjærester? Hvilket rom bor dere på? Kanskje jeg kan komme på rommet deres? Ehh.. Nei! Så vi bare stakk av og syns kanskje han var litt i frekkeste laget!
I går kveld dro vi ut for å orientere oss litt i nabolaget. Vi hadde nemlig lovt Beate å lage et skikkelig turbo-turist-opplegg for henne og Kjetil når de kommer, sånn at de rekker å se litt i hvert fall. Utgangspunktet var jo litt snaut, i og med at vi holdt kartet opp ned store deler av tiden og at vi trodde vi visste hvor på kartet vi var. Der tok vi feil. Men vi greide i hvert fall å ta railway’en et stykke (subway, bare over bakken), og så spurte vi oss frem resten, så tilslutt havna vi i et strøk (jeg vet fortsatt ikke hvor på kartet vi var) og fant en frisør og stussa håret begge to. Fikk full vask av håret og en føneprosess som aldri tok slutt, til tider var det tre mennesker som stod oppi håret våres samtidig. Jada, service! Vi ble fornøyde!
Så tok vi en taxi tilbake og spiste middag på hotellet. Der møtte vi en som vi kanskje tror er hotelldirektøren – han går i hvert fall i fin dress og ser veldig important ut. Han traska rundt og skravla med gjestene, veldig blid og koselig kar, en skikkelig folkets mann! Det likte vi! :)
I dag tok vi railway’en igjen uten store problemer, og dro til et kjøpesenter hvor Birgitte virkelig fikk svidd av en del penger. Men så fikk hu mye fint også, da! Jeg kjøpte ikke så mye. Det er vanvittig store sentre her, i hvert fall for en som er vant til stortorvet i Kongsberg. Vi gikk oss bort stadig vekk. Men vi er litt stolte av at vi begynner å bli ganske drevne på å ta railway!
Nå pøsregner det. Det gjør det hver ettermiddag, fortalte hotelldirektøren. Hurra! Også vi som kasta regnponchoen på Gili Trawangan. Skulle gjerne hatt den nå. Vi sitter og venter på Beate og Kjetil, de kommer snart til hotellet. Så får vi se hva de orker å finne på. Det går litt dårlig med det turbo-turist-opplegget, så det er mulig vi må ta noe på sparket altså. Vi har litt tid igjen i Kuala Lumpur, før vi setter oss på flyet til Jakarta på mandag, og videre hjem mot Norge på tirsdag. Da er det slutt på moroa! Veldig rart.. Men jeg gleder meg kjempemasse til å komme hjem også!! :)
tirsdag 7. april 2009
Templer, veldedighet og kanskje krokodille?
Vi er på tredje dagen i Siem Reap, og jeg må gjøre en ting klinkende klart: Jeg blir bare mer og mer glad i Kambodsja! Blir stadig vekk positivt overraska over dette landet og hvor mye bra som skjer her. Hvis man vil, er det mange muligheter for turister til å gjøre gode gjerninger, for eksempel støtte organisasjoner som jobber med mineofre, beskyttelse av barns rettigheter, kjøpe postkort til inntekt for fritidstilbud for barn.. Man kan jobbe som frivillig for ulike prosjekter, spise på restauranter som støtter fattige familier og gatebarn, donere blod, få massasje fra blinde og dermed støtte ”blindeforbundet”.. i tillegg er folk ganske miljøbevisste her. Det er så flott atte!! :)
I går morges stod vi opp halv fem om morran, for å reise og se soloppgangen ved det berømte Angkor Wat-tempelet. Birgitte og jeg var supertrøtte, vi hadde nemlig sitti og vasa til langt på natt kvelden før. Det var litt dumt. (Birgitte og jeg fungerer altså som et gammalt ektepar nå; etter å ha delt rom, spist omtrent det samme og sitti sammen på all kollektiv transport i 3 måneder, finner vi ut siste uka at hmm, kanskje fellesøkonomi hadde vært greit? Dessuten er det kjekt å samarbeide om det, siden det er ganske vanskelig å få tak i vekslepenger her).
Uansett, vi dro av gårde i nattens mulm og mørke. (Hva er mulm, egentlig?) Det småregna litt, men det ga seg heldigvis etter hvert. Da vi kom fram, stod vi og venta i spenning på denna soloppgangen, og Kjetil dro fram en kvikk lunsj som letta betraktelig på stemningen! Det er jo tross alt påske! Sola stod opp, men det var jo selvfølgelig overskya, så det var ikke det helt store.
Etterpå gikk vi en tur rundt Angkor Wat, og det var fint og flott, men jeg er igrunn ikke så begeistra for templer i lengden, så jeg var glad da vi reiste videre til Bayon, som er et annet kjent tempel. Det var veldig imponerende – massevis av ansikter høgd ut i stein. Men det var veldig stort også. Etter å ha surra rundt og leita etter hverandre en times tid, dro vi for å se enda et tempel.
Så måtte vi en tur hjemom for å ha litt tempelpause. Vi bada i hagen sammen med de andre norske som bor her, og en canadier. Koselig! Om kvelden dro vi tilbake til templene og rei på elefanter opp til et annet tempel for å se solnedgangen der. MEN, som alltid når vi prøver oss på slikt, var ikke naturen på vår side denne gangen heller. Skyene gjorde at vi ikke så en dritt. Så da var det bare å gå ned igjen. Haha! Elefantturen var gøy, da!
I dag leide vi sykler på hotellet (til inntekt for barns utdanning – enda et flott prosjekt!) og sykla til byen. Der besøkte vi et digert marked som tilbød alt man kunne ønske seg og mer til. Fikk handla litt småting. Etterpå dro de andre tilbake til hotellet, for de skulle se på enda et tempel. For min del var begeret ganske fullt når det gjelder templer (det rant nesten litt over også, tror jeg), så jeg tusla en liten runde til i byen og koste meg glugg ihjæl med å handle i koselige småboder og skravle med hyggelige folk som jeg ikke kjenner.
Så sykla jeg til et barnesykehus i nærheten; hadde nemlig bestemt meg for å gi blod. Etter en del plunder med å finne fram, åpenbarte hovedinngangen seg. Prosessen gikk greit for seg, jeg fikk en brus, vitaminkjeks, en fin t-skjorte og litt blodbankpropaganda i form av brosjyrer og klistremerker. Også må jeg spise jern i en uke, men det går fint. Det er absolutt verdt det!
Barnesykehuset er enda en av tingene som har imponert meg ved Kambodsja. Det er gratis for alle barn, siden de fleste familier ikke har penger til sykehus. Sykehuset redder 2800 barneliv hver måned!
Nå skal vi snart ut og spise middag – Kjetil har lyst til å prøve krokodillesteik! Får se om jeg er like tøff… Tror ikke det, egentlig.
I går morges stod vi opp halv fem om morran, for å reise og se soloppgangen ved det berømte Angkor Wat-tempelet. Birgitte og jeg var supertrøtte, vi hadde nemlig sitti og vasa til langt på natt kvelden før. Det var litt dumt. (Birgitte og jeg fungerer altså som et gammalt ektepar nå; etter å ha delt rom, spist omtrent det samme og sitti sammen på all kollektiv transport i 3 måneder, finner vi ut siste uka at hmm, kanskje fellesøkonomi hadde vært greit? Dessuten er det kjekt å samarbeide om det, siden det er ganske vanskelig å få tak i vekslepenger her).
Uansett, vi dro av gårde i nattens mulm og mørke. (Hva er mulm, egentlig?) Det småregna litt, men det ga seg heldigvis etter hvert. Da vi kom fram, stod vi og venta i spenning på denna soloppgangen, og Kjetil dro fram en kvikk lunsj som letta betraktelig på stemningen! Det er jo tross alt påske! Sola stod opp, men det var jo selvfølgelig overskya, så det var ikke det helt store.
Etterpå gikk vi en tur rundt Angkor Wat, og det var fint og flott, men jeg er igrunn ikke så begeistra for templer i lengden, så jeg var glad da vi reiste videre til Bayon, som er et annet kjent tempel. Det var veldig imponerende – massevis av ansikter høgd ut i stein. Men det var veldig stort også. Etter å ha surra rundt og leita etter hverandre en times tid, dro vi for å se enda et tempel.
Så måtte vi en tur hjemom for å ha litt tempelpause. Vi bada i hagen sammen med de andre norske som bor her, og en canadier. Koselig! Om kvelden dro vi tilbake til templene og rei på elefanter opp til et annet tempel for å se solnedgangen der. MEN, som alltid når vi prøver oss på slikt, var ikke naturen på vår side denne gangen heller. Skyene gjorde at vi ikke så en dritt. Så da var det bare å gå ned igjen. Haha! Elefantturen var gøy, da!
I dag leide vi sykler på hotellet (til inntekt for barns utdanning – enda et flott prosjekt!) og sykla til byen. Der besøkte vi et digert marked som tilbød alt man kunne ønske seg og mer til. Fikk handla litt småting. Etterpå dro de andre tilbake til hotellet, for de skulle se på enda et tempel. For min del var begeret ganske fullt når det gjelder templer (det rant nesten litt over også, tror jeg), så jeg tusla en liten runde til i byen og koste meg glugg ihjæl med å handle i koselige småboder og skravle med hyggelige folk som jeg ikke kjenner.
Så sykla jeg til et barnesykehus i nærheten; hadde nemlig bestemt meg for å gi blod. Etter en del plunder med å finne fram, åpenbarte hovedinngangen seg. Prosessen gikk greit for seg, jeg fikk en brus, vitaminkjeks, en fin t-skjorte og litt blodbankpropaganda i form av brosjyrer og klistremerker. Også må jeg spise jern i en uke, men det går fint. Det er absolutt verdt det!
Barnesykehuset er enda en av tingene som har imponert meg ved Kambodsja. Det er gratis for alle barn, siden de fleste familier ikke har penger til sykehus. Sykehuset redder 2800 barneliv hver måned!
Nå skal vi snart ut og spise middag – Kjetil har lyst til å prøve krokodillesteik! Får se om jeg er like tøff… Tror ikke det, egentlig.
søndag 5. april 2009
Kambodsja!
Nytt land igjen, det tredje denne uka: Kambodsja. Og for et land! De få dagene vi har vært her, har gjort veldig inntrykk på meg, på godt og vondt.
Vi starta i hovedstaden Phnom Penh. Allerede fra første stund la vi merke til et av de store sosiale problemene her i landet - barn som selger aviser eller tigger på gata. Det er fælt å se på, og vi vil så gjerne hjelpe alle, men det er så mange av dem. Og penga går som regel til voksne bakmenn som utnytter barna. Istedet for å gi penger, har vi alltid med en ekstra vannflaske eller noe mat å gi dem, så vet vi at det ihvertfall går rett til barna. Barneprostitusjon er dessverre også et problem her, men heldigvis er det mye som gjøres for å sette fokus på det, og for at turister også skal hjelpe til å redusere det.
Kambodsja har en spennende, men fæl historie. Jeg visste ikke så mye om Pol Pot og Røde Khmer før, men lærte masse nå, og det også gjorde veldig inntrykk. Røde Khmer kom til makten i 1975, under ledelse av Pol Pot, og målet var å skape et etnisk rent bondesamfunn. Innbyggerne i hovedstaden ble derfor evakuert ut på landet for å jobbe som "slaver" med jordbruk. Folk slet seg ihjæl og fikk lite mat, men siden Kambodsja nettopp hadde vært gjennom en lang borgerkrig, var det mange som hadde tro på at Røde Khmer representerte positive endringer.
Første dagen i Phnom Penh besøkte vi Tuol Sleng-museet, som tidligere fungerte som fengsel og torturkammer under Røde Khmer-regimet. 20 000 innbyggere - menn, kvinner og barn - som var mistenkte for å ikke ha sympati med Røde Khmer ble sendt hit og torturert til døde med alle slags jævlige metoder og redskaper. Kun 7 stk av alle sammen kom fra det med livet i behold. Regimet utryddet også alle vietnameserne og mange av kineserne i landet i løpet av de fire årene de satt.
Museet var fullt av bilder av ofrene før og etter tortur, torturinstrumenter og hodeskaller. Vi fikk også komme inn i de små cellene menneskene satt i.
Senere på dagen dro Birgitte og jeg ut på "dødsmarkene" - the Killing fields, hvor Røde Khmer-soldater frakta ut folk for å henrette dem. Stedet var en eneste stor massegrav, og det stod skilt om hva som ble gjort på de ulike stedene..
Jeg fatter ikke at dette bare er 30 år siden!! Selv om det var en trist dag, syns jeg det er viktig at vi drar på sånne steder og får et større innblikk i bakgrunnen til landet. Etter å ha sett alt dette, beundrer jeg virkelig kambodsjerne (heter det det?) for måten de er på: åpne, gjestfrie, hyggelige, pratsomme - et fantastisk folk til tross for det de har vært igjennom. Selv om jeg generelt er ganske lei av selgere og masete taxisjåfører, så merker jeg at jeg tåler litt ekstra her i landet. Det koster jo ingenting å være litt hyggelig tilbake mot dem :)
Andre, mer koselige ting vi har gjort, er å kjøre båt på elva Tonle Sap, og besøkt kongens palass. Der ble Birgitte en stk hvit tskjorte rikere, størrelse litt for stor. Hvorfor? Hun hadde nemlig på seg singlet og et sjal over, men det var ikke tillatt, ropte den noe ampre mannen ved billettluka. Det er første gang jeg har opplevd at et sjal over skuldrene ikke er nok.. Så hu måtte kjøpe en t-skjorte, gitt. Ærlig talt asså, ikke et vondt ord om kongen av Kambodsja, men herregud a, er det så nøye?! Kong Harald er sikkert mye greiere, tror jeg :)
Idag tok vi buss til Siem Reap, det tok 6 timer. På veien hadde vi et stopp, og utafor bussen ble vi overfalt av ivrige unger som ville selge frukt. De snakka godt engelsk, og jeg ble stående en stund og skravle litt. Og alle var så søte at vi måtte jo kjøpe av dem.. Så satt vi der på bussen da, med bananer og ananas og mango oppover øra. Lunsjen var iallefall sikra!
Nå bor vi på et flott backpackersted, som faktisk er norskdrevet! Og vi møtte fire norske gutter her i stad. Var veldig rart å snakke norsk med noen andre!! Kommer til å få helt sjokk når jeg kommer hjem til Norge...
Av severdigheter og gjøremål i Siem Reap kan det nevnes Angkor Wat-templene, sykkeltur, markeder, fiskemassasje (!!), nyte livet ved svømmebassenget og muligens på et sykehus og gi blod - det har jeg lyst til! Mer oppdatering følger :)
Vi starta i hovedstaden Phnom Penh. Allerede fra første stund la vi merke til et av de store sosiale problemene her i landet - barn som selger aviser eller tigger på gata. Det er fælt å se på, og vi vil så gjerne hjelpe alle, men det er så mange av dem. Og penga går som regel til voksne bakmenn som utnytter barna. Istedet for å gi penger, har vi alltid med en ekstra vannflaske eller noe mat å gi dem, så vet vi at det ihvertfall går rett til barna. Barneprostitusjon er dessverre også et problem her, men heldigvis er det mye som gjøres for å sette fokus på det, og for at turister også skal hjelpe til å redusere det.
Kambodsja har en spennende, men fæl historie. Jeg visste ikke så mye om Pol Pot og Røde Khmer før, men lærte masse nå, og det også gjorde veldig inntrykk. Røde Khmer kom til makten i 1975, under ledelse av Pol Pot, og målet var å skape et etnisk rent bondesamfunn. Innbyggerne i hovedstaden ble derfor evakuert ut på landet for å jobbe som "slaver" med jordbruk. Folk slet seg ihjæl og fikk lite mat, men siden Kambodsja nettopp hadde vært gjennom en lang borgerkrig, var det mange som hadde tro på at Røde Khmer representerte positive endringer.
Første dagen i Phnom Penh besøkte vi Tuol Sleng-museet, som tidligere fungerte som fengsel og torturkammer under Røde Khmer-regimet. 20 000 innbyggere - menn, kvinner og barn - som var mistenkte for å ikke ha sympati med Røde Khmer ble sendt hit og torturert til døde med alle slags jævlige metoder og redskaper. Kun 7 stk av alle sammen kom fra det med livet i behold. Regimet utryddet også alle vietnameserne og mange av kineserne i landet i løpet av de fire årene de satt.
Museet var fullt av bilder av ofrene før og etter tortur, torturinstrumenter og hodeskaller. Vi fikk også komme inn i de små cellene menneskene satt i.
Senere på dagen dro Birgitte og jeg ut på "dødsmarkene" - the Killing fields, hvor Røde Khmer-soldater frakta ut folk for å henrette dem. Stedet var en eneste stor massegrav, og det stod skilt om hva som ble gjort på de ulike stedene..
Jeg fatter ikke at dette bare er 30 år siden!! Selv om det var en trist dag, syns jeg det er viktig at vi drar på sånne steder og får et større innblikk i bakgrunnen til landet. Etter å ha sett alt dette, beundrer jeg virkelig kambodsjerne (heter det det?) for måten de er på: åpne, gjestfrie, hyggelige, pratsomme - et fantastisk folk til tross for det de har vært igjennom. Selv om jeg generelt er ganske lei av selgere og masete taxisjåfører, så merker jeg at jeg tåler litt ekstra her i landet. Det koster jo ingenting å være litt hyggelig tilbake mot dem :)
Andre, mer koselige ting vi har gjort, er å kjøre båt på elva Tonle Sap, og besøkt kongens palass. Der ble Birgitte en stk hvit tskjorte rikere, størrelse litt for stor. Hvorfor? Hun hadde nemlig på seg singlet og et sjal over, men det var ikke tillatt, ropte den noe ampre mannen ved billettluka. Det er første gang jeg har opplevd at et sjal over skuldrene ikke er nok.. Så hu måtte kjøpe en t-skjorte, gitt. Ærlig talt asså, ikke et vondt ord om kongen av Kambodsja, men herregud a, er det så nøye?! Kong Harald er sikkert mye greiere, tror jeg :)
Idag tok vi buss til Siem Reap, det tok 6 timer. På veien hadde vi et stopp, og utafor bussen ble vi overfalt av ivrige unger som ville selge frukt. De snakka godt engelsk, og jeg ble stående en stund og skravle litt. Og alle var så søte at vi måtte jo kjøpe av dem.. Så satt vi der på bussen da, med bananer og ananas og mango oppover øra. Lunsjen var iallefall sikra!
Nå bor vi på et flott backpackersted, som faktisk er norskdrevet! Og vi møtte fire norske gutter her i stad. Var veldig rart å snakke norsk med noen andre!! Kommer til å få helt sjokk når jeg kommer hjem til Norge...
Av severdigheter og gjøremål i Siem Reap kan det nevnes Angkor Wat-templene, sykkeltur, markeder, fiskemassasje (!!), nyte livet ved svømmebassenget og muligens på et sykehus og gi blod - det har jeg lyst til! Mer oppdatering følger :)
onsdag 1. april 2009
Three nights in Bangkok
Hui, da er vi jammen i Bangkok, Thailand! Vi er jo veldig glade for å være her, tatt i betraktning at vi like gjerne kunne vært strandet på Flores, takket være det fly-rotet.. Og i tillegg var det et visst surrehue (meg, hvis det var noen tvil) som kvelden før avreise fant ut at jeg har jo ikke Bangkok-billetten min! Den hadde jeg faktisk glemt å skrive ut. Så da var det bare å komme seg på nettet i en fykanes fart og finne bookingnummer. Jeg blir litt stressa av meg selv noen ganger…:)
Men nå er vi altså her, innlosjert på Buddy Lodge midt i en travel handlegate. Her nyter vi fantastisk frokostbuffé (som vi har drømt om siden Tetebatu), morgenkåper på rommet, et voldsomt trøkk i dusjen (i hvert fall i forhold til det vi er vant til) og eget treningsrom på hotellet! Selv om det er infiltrert av asiatiske bolertyper som er mest opptatt av å speile seg og lage ”treningslyder”. Men de har da livets rett de også.
Bangkok er en fin storby, hvis det går an å si det. Det er ganske rent og pent her, bilene tuter nesten ikke i det hele tatt og vi får gå mest i fred, sikkert fordi det er veldig mye turister her. Og mye trafikk! I går satt vi i taxien i en time for å kjøre 7 km. Taxiene er forresten et fargeshow uten like; de er rosa, grønne, gule og oransje. I gata vår finnes alle slags boder og butikker som selger de merkeligste ting. Veldig mye jall som man i hvert fall ikke har bruk for, men som folk kjøper likevel.
I går rusla vi en tur i byen. Beate og jeg ble ofre for duemafiaen – et par damer som prakka på oss tørka mais så vi skulle mate duene. Dette syntes vi var veldig gøy og tok imot den ene posen etter den andre. Men smilene forsvant fort da damene skulle ha betaling, og det var ikke så billig heller.. Damene røska rett og slett penga ut av lommebøkene våres. Så det var 200 kr ut av vinduet! Birgitte hadde heldigvis vett nok til å stikke av i tide, men hun er jo så gammel og vis (les: 23 år).
Så var vi og besøkte et gammelt tempel som var veldig flott, og med en diger, sovende Buddha-statue som hovedattraksjon. Videre var vi en tur innom Chinatown, før vi dro inn på et enormt kjøpesenter for å kikke. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å kjøpe noe, men den planen røyk rimelig kjapt da jeg fant en grise-tekanne med kopper! Den skal jeg altså drasse på gjennom to land til og så hjem til Norge, men det får stå til.
I dag kjørte Birgitte og jeg tuktuk til kjøpesenteret og handla litt. Så møtte vi Beate og Kjetil (kjæresten), som kom til Bangkok i dag. Det var koselig! Og hva hadde han med i bagasjen? Knott og saltsild!! Så Beate fikk besøk, Birgitte fikk saltsild og jeg fikk knott, og det var i grunnen en deal alle var godt fornøyde med. Dessuten syns vi det er veldig stas å ta bilder sammen med Kjetil siden han er så bleik :P
Senere dro alle fire på en times båttur på elva og fikk sett masse av byen. Så ble det litt shopping og en kjempegod jordbærsmoothie. Nam! Deretter måtte vi opp på hotelltaket og sjekke ut bassenget. Det var slettes ikke dumt.
Ikveld var vi bare ute og spiste og kikka litt i boder. Nå er det å pakke kofferten igjen, for imorra reiser vi videre. Neste stopp er Kambodsja, det gleder jeg meg veldig til!
Men nå er vi altså her, innlosjert på Buddy Lodge midt i en travel handlegate. Her nyter vi fantastisk frokostbuffé (som vi har drømt om siden Tetebatu), morgenkåper på rommet, et voldsomt trøkk i dusjen (i hvert fall i forhold til det vi er vant til) og eget treningsrom på hotellet! Selv om det er infiltrert av asiatiske bolertyper som er mest opptatt av å speile seg og lage ”treningslyder”. Men de har da livets rett de også.
Bangkok er en fin storby, hvis det går an å si det. Det er ganske rent og pent her, bilene tuter nesten ikke i det hele tatt og vi får gå mest i fred, sikkert fordi det er veldig mye turister her. Og mye trafikk! I går satt vi i taxien i en time for å kjøre 7 km. Taxiene er forresten et fargeshow uten like; de er rosa, grønne, gule og oransje. I gata vår finnes alle slags boder og butikker som selger de merkeligste ting. Veldig mye jall som man i hvert fall ikke har bruk for, men som folk kjøper likevel.
I går rusla vi en tur i byen. Beate og jeg ble ofre for duemafiaen – et par damer som prakka på oss tørka mais så vi skulle mate duene. Dette syntes vi var veldig gøy og tok imot den ene posen etter den andre. Men smilene forsvant fort da damene skulle ha betaling, og det var ikke så billig heller.. Damene røska rett og slett penga ut av lommebøkene våres. Så det var 200 kr ut av vinduet! Birgitte hadde heldigvis vett nok til å stikke av i tide, men hun er jo så gammel og vis (les: 23 år).
Så var vi og besøkte et gammelt tempel som var veldig flott, og med en diger, sovende Buddha-statue som hovedattraksjon. Videre var vi en tur innom Chinatown, før vi dro inn på et enormt kjøpesenter for å kikke. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å kjøpe noe, men den planen røyk rimelig kjapt da jeg fant en grise-tekanne med kopper! Den skal jeg altså drasse på gjennom to land til og så hjem til Norge, men det får stå til.
I dag kjørte Birgitte og jeg tuktuk til kjøpesenteret og handla litt. Så møtte vi Beate og Kjetil (kjæresten), som kom til Bangkok i dag. Det var koselig! Og hva hadde han med i bagasjen? Knott og saltsild!! Så Beate fikk besøk, Birgitte fikk saltsild og jeg fikk knott, og det var i grunnen en deal alle var godt fornøyde med. Dessuten syns vi det er veldig stas å ta bilder sammen med Kjetil siden han er så bleik :P
Senere dro alle fire på en times båttur på elva og fikk sett masse av byen. Så ble det litt shopping og en kjempegod jordbærsmoothie. Nam! Deretter måtte vi opp på hotelltaket og sjekke ut bassenget. Det var slettes ikke dumt.
Ikveld var vi bare ute og spiste og kikka litt i boder. Nå er det å pakke kofferten igjen, for imorra reiser vi videre. Neste stopp er Kambodsja, det gleder jeg meg veldig til!
søndag 29. mars 2009
Fantastiske Flores!
Den siste uka har vi tilbrakt på øya Flores, og det har vært en fantastisk flott uke! Steike asså! Heldigvis hadde vi fått masse tips fra de andre jentene om hvordan vi burde gjøre ditten og datten, og det viste seg at vi sparte veldig mye tid på dette. Vi hadde jo bare en uke på vårs, så her gjaldt det å være effektiv.
Det begynte i Ende, hvor vi landa med fly, for så å kjøre to timer til Moni sammen med et tysk par vi møtte på flyplassen. Han som eide bilen skulle absolutt ha oss til å sjekke inn på en eller annen bungalow, men neida: vi skulle hjem til Robert, for det hadde vi fått anbefalt av jentene! Så da ble det sånn. Robert er altså en som bor i Moni, og hvert år har han besøk av norske studenter. Vi ble tatt godt imot av kona hans, bestemor i huset, noen unger og fetteren Gregorius. Høns og griser i hagen, pannekaker til frokost og hjemmelaget middag. Dette var kos, asså!
Klokka 04 om morran dagen etter dro vi med Gregorius for å se Kelimutu nasjonalpark. Der er det nydelig utsikt og tre innsjøer som på mystisk vis skifter farge, samt at det skulle være en flott soloppgang. Vi har jo prøvd oss på lignende opplegg før, uten at det gav nevneverdig suksess, og da det i tillegg regna denne morgenen, var vi litt skeptiske. Men av gårde dro vi, og været letta, så vi fikk sett soloppgangen, og de tre innsjøene var også kjempestilige.
Da vi kom ned igjen, var vi jo litt trøtte, men vi skjønte jo at her gjelder det å holde det gående til kvelden, ellers blir det jo bare rot i systemet. Nå skal det vel nevnes at Birgitte og jeg måtte ta en liten ettermiddagslur, da. En ganske lang en, til og med. To timer ble det vel. Uansett, før den tid gikk vi en tur nedi Moni, som er en trivelig landsby. Så var vi og kikka på en svær foss, og bada også. Dermed slapp vi å dusje når vi kom hjem. Vi er litt giddalause nå som det er ferie!
Vi snakka med Gregorius og avtalte at han skulle være med oss videre på ferden på Flores, siden vi trengte en sjåfør. Dessuten viste det seg at han var en knakanes bra kar som vi mer enn gjerne ville på biltur med! Makan til hyggelig, pålitelig og morsom fyr skal man lete lenge etter. Så dagen etter kjørte vi til Bajawa, akkompagnert av Ronan Keating og Andrea Bocelli på anlegget til Gregorius. Og han sang med, etter syng-med-den-stemmen-du-har-prinsippet. Vel fremme i Bajawa besøkte vi en hot spring, det var spesielle greier. Det var en elv med vann som kom fra en vulkan i nærheten, og dette vannet er derfor kjempevarmt. Var en rar opplevelse å bade ute i en elv med kokvarmt vann! For mange er dette den eneste varme dusjen på hele Flores.
Det ble bare en natt i Bajawa, før vi satte av sted mot Labuanbajo, hvor vi skulle være noen dager. Det var en lang biltur, og nå var det diverse bollywood syngedamer som gjallet ut av bilstereoen. Det var nesten så jeg savna Ronan Keating litt.
Ved hjelp av Gregorius sine kontakter hadde vi avtalt å leie en båt med mannskap i to dager, blant annet for å reise ut til Komodo-øya utenfor Labuanbajo. Dette gleda vi oss enormt til, og opplevelsen stod virkelig til forventningene. Torsdag morgen reiste vi ut sammen med kaptein Matt, kokken Adi og altmuligmannen Hartono. Tre superhyggelige karer! Ferden gikk først til Rinca-øya, hvor vi håpet å se den berømte Komodo-dragen, som bare fins her i strøket. Disse dragene er ikke til å spøke med; de kan bli opptil 3 meter lange, har en utrolig luktesans og er kjøttetere. En skummel kombinasjon. Blir man bitt, får man i seg så mange bakterier at man gjerne dør i løpet av få timer; dette skjedde sist for et par dager siden med en turist. Så det var jo med litt skrekkblandet fryd vi tok fatt på runden rundt øya og angra kanskje litt på hva vi hadde blitt med på.. men turen gikk bra, og vi så noen digre drager. Spenning i hverdagen!
Da vi kom tilbake til båten hadde gutta laget lunsj, og det smakte veldig godt! Etterpå dro vi for å snorkle og se på fine koraller. Snorkling er veldig gøy så fort man får dreisen på pustinga og ikke svelger altfor mye vann. Videre dro vi til Bat Island, hvor vi la ut ankeret for natta. Etter en god middag satt vi på båten og fiska sammen med mannskapet og hadde det riktig så trivelig. Fantastisk herlig å være ute på båt, ikke noe mas og bare koselig! Over oss fløy det tusenvis av flaggermus som var ute på jakt. Meget eksotisk! Så rulla vi ut madrassene og sovna på dekket.
Dagen etter våkna vi til soloppgang og stekte bananer til frokost. Så var vi innom Komodo-øya og så enda flere drager. Senere dro vi videre for å snorkle et annet sted, hvor det skulle være mange manta rays (rokker). Vi så noen av de fra båten, men de stakk dessverre av da vi kom nedi vannet. Litt skuffa, men vi fikk i det minste sett noen. De var SVÆRE!
Etter lunsj fikk vi bade og herje litt. Jeg hoppa fra båten med slik en fart at snorkelen spratt ut og sank til bånns, kanskje 7-8 meter dypt. Og dette var snorkler vi hadde leid og måtte erstatte hvis det skjedde noe med dem. Oi da. Vi prøvde mange ganger å hente den, men uten hell, for det er et voldsomt trykk så langt nede. Men heldigvis kom Hartono oss til unnsetning og fikk henta den. Gutta måtte flire litt av vår totale mangel på vannferdigheter, men hallo – jeg er da tross alt fra innlandet!
Så var det straka vegen tilbake til Labuanbajo, og vi sa takk for turen til gutta og dro tilbake til hotellet. Det var en utrolig flott tur!!
Så skulle vi da videre til Jakarta på lørdagen, men da vi troppa opp på flyplassen fikk vi en utrivelig overraskelse slengt rett i fleisen: flyreisen vi hadde booka, eksisterte ikke! Vi ble rett og slett lurt av flyselskapet. Det ble ganske hett under taket da for å si det mildt, og representanten fra flyselskapet fikk så ørene flagra! Men dagen etter fikk vi bestilt nye billetter og vi fikk tilbake pengene for de gamle. Så det ordna seg jo. Og det beste er at vi rekker reisen til Bangkok imorra, det så nemlig stygt ut en periode. Men nå er alt bra, vi er i Jakarta og setter kursen mot Thailand imorra! Hurra!
Det begynte i Ende, hvor vi landa med fly, for så å kjøre to timer til Moni sammen med et tysk par vi møtte på flyplassen. Han som eide bilen skulle absolutt ha oss til å sjekke inn på en eller annen bungalow, men neida: vi skulle hjem til Robert, for det hadde vi fått anbefalt av jentene! Så da ble det sånn. Robert er altså en som bor i Moni, og hvert år har han besøk av norske studenter. Vi ble tatt godt imot av kona hans, bestemor i huset, noen unger og fetteren Gregorius. Høns og griser i hagen, pannekaker til frokost og hjemmelaget middag. Dette var kos, asså!
Klokka 04 om morran dagen etter dro vi med Gregorius for å se Kelimutu nasjonalpark. Der er det nydelig utsikt og tre innsjøer som på mystisk vis skifter farge, samt at det skulle være en flott soloppgang. Vi har jo prøvd oss på lignende opplegg før, uten at det gav nevneverdig suksess, og da det i tillegg regna denne morgenen, var vi litt skeptiske. Men av gårde dro vi, og været letta, så vi fikk sett soloppgangen, og de tre innsjøene var også kjempestilige.
Da vi kom ned igjen, var vi jo litt trøtte, men vi skjønte jo at her gjelder det å holde det gående til kvelden, ellers blir det jo bare rot i systemet. Nå skal det vel nevnes at Birgitte og jeg måtte ta en liten ettermiddagslur, da. En ganske lang en, til og med. To timer ble det vel. Uansett, før den tid gikk vi en tur nedi Moni, som er en trivelig landsby. Så var vi og kikka på en svær foss, og bada også. Dermed slapp vi å dusje når vi kom hjem. Vi er litt giddalause nå som det er ferie!
Vi snakka med Gregorius og avtalte at han skulle være med oss videre på ferden på Flores, siden vi trengte en sjåfør. Dessuten viste det seg at han var en knakanes bra kar som vi mer enn gjerne ville på biltur med! Makan til hyggelig, pålitelig og morsom fyr skal man lete lenge etter. Så dagen etter kjørte vi til Bajawa, akkompagnert av Ronan Keating og Andrea Bocelli på anlegget til Gregorius. Og han sang med, etter syng-med-den-stemmen-du-har-prinsippet. Vel fremme i Bajawa besøkte vi en hot spring, det var spesielle greier. Det var en elv med vann som kom fra en vulkan i nærheten, og dette vannet er derfor kjempevarmt. Var en rar opplevelse å bade ute i en elv med kokvarmt vann! For mange er dette den eneste varme dusjen på hele Flores.
Det ble bare en natt i Bajawa, før vi satte av sted mot Labuanbajo, hvor vi skulle være noen dager. Det var en lang biltur, og nå var det diverse bollywood syngedamer som gjallet ut av bilstereoen. Det var nesten så jeg savna Ronan Keating litt.
Ved hjelp av Gregorius sine kontakter hadde vi avtalt å leie en båt med mannskap i to dager, blant annet for å reise ut til Komodo-øya utenfor Labuanbajo. Dette gleda vi oss enormt til, og opplevelsen stod virkelig til forventningene. Torsdag morgen reiste vi ut sammen med kaptein Matt, kokken Adi og altmuligmannen Hartono. Tre superhyggelige karer! Ferden gikk først til Rinca-øya, hvor vi håpet å se den berømte Komodo-dragen, som bare fins her i strøket. Disse dragene er ikke til å spøke med; de kan bli opptil 3 meter lange, har en utrolig luktesans og er kjøttetere. En skummel kombinasjon. Blir man bitt, får man i seg så mange bakterier at man gjerne dør i løpet av få timer; dette skjedde sist for et par dager siden med en turist. Så det var jo med litt skrekkblandet fryd vi tok fatt på runden rundt øya og angra kanskje litt på hva vi hadde blitt med på.. men turen gikk bra, og vi så noen digre drager. Spenning i hverdagen!
Da vi kom tilbake til båten hadde gutta laget lunsj, og det smakte veldig godt! Etterpå dro vi for å snorkle og se på fine koraller. Snorkling er veldig gøy så fort man får dreisen på pustinga og ikke svelger altfor mye vann. Videre dro vi til Bat Island, hvor vi la ut ankeret for natta. Etter en god middag satt vi på båten og fiska sammen med mannskapet og hadde det riktig så trivelig. Fantastisk herlig å være ute på båt, ikke noe mas og bare koselig! Over oss fløy det tusenvis av flaggermus som var ute på jakt. Meget eksotisk! Så rulla vi ut madrassene og sovna på dekket.
Dagen etter våkna vi til soloppgang og stekte bananer til frokost. Så var vi innom Komodo-øya og så enda flere drager. Senere dro vi videre for å snorkle et annet sted, hvor det skulle være mange manta rays (rokker). Vi så noen av de fra båten, men de stakk dessverre av da vi kom nedi vannet. Litt skuffa, men vi fikk i det minste sett noen. De var SVÆRE!
Etter lunsj fikk vi bade og herje litt. Jeg hoppa fra båten med slik en fart at snorkelen spratt ut og sank til bånns, kanskje 7-8 meter dypt. Og dette var snorkler vi hadde leid og måtte erstatte hvis det skjedde noe med dem. Oi da. Vi prøvde mange ganger å hente den, men uten hell, for det er et voldsomt trykk så langt nede. Men heldigvis kom Hartono oss til unnsetning og fikk henta den. Gutta måtte flire litt av vår totale mangel på vannferdigheter, men hallo – jeg er da tross alt fra innlandet!
Så var det straka vegen tilbake til Labuanbajo, og vi sa takk for turen til gutta og dro tilbake til hotellet. Det var en utrolig flott tur!!
Så skulle vi da videre til Jakarta på lørdagen, men da vi troppa opp på flyplassen fikk vi en utrivelig overraskelse slengt rett i fleisen: flyreisen vi hadde booka, eksisterte ikke! Vi ble rett og slett lurt av flyselskapet. Det ble ganske hett under taket da for å si det mildt, og representanten fra flyselskapet fikk så ørene flagra! Men dagen etter fikk vi bestilt nye billetter og vi fikk tilbake pengene for de gamle. Så det ordna seg jo. Og det beste er at vi rekker reisen til Bangkok imorra, det så nemlig stygt ut en periode. Men nå er alt bra, vi er i Jakarta og setter kursen mot Thailand imorra! Hurra!
søndag 15. mars 2009
Robinson crusoe og magical mushrooms
Vi er naa paa Gili Trawangan, et eldorado for turister og en utrolig nydelig oy. Her nyter vi livets glade dager i fulle drag, skvulpende i vannkanten og med problemstillinger som: skal jeg sole ryggen eller magen idag? Pizza eller fahitas til middag? Lese en bok eller slenge seg ne pa strandkinoen med en boette popkorn? Bekymringene forsvinner lett her, assaa. Ikke at vi har saa mye aa bekymre oss over uansett - vi koser oss!
Trawangan er kjent som litt av en festplass, folk kommer hit fra Lombok og andre steder for aa ta den helt ut, og det kryr av barer og puber av alle slag. Vi var en tur ute paa fredag og moette noen andre nordmenn, saa til slutt hadde vi laget en egen liten norsk koloni. Veldig koselig, men merkelig aa hoere noen andre som ogsaa kan norsk! Det var en morsom kveld, og heldigvis var det ingen som lot seg friste til aa teste magical mushrooms, som flyter fritt over hele fjoela her (til tross for at det er dodsstraff for narkobruk i Indonesia - men det fins ikke politi paa gili). Denne magiske soppen er altsaa en enveisbillett til maanen, garantert, ifoelge ryktene. Hver sin lyst, sier jeg!
Idag har Beate og jeg leid sykler og farta rundt hele oya. Det tar ikke lange tida, siden oya er ganske liten. Veiene var av variert standard, saa det ble noe offroadsykling innimellom. Likevel klarte vi det ganske bra - Thor Hushovd boer foele seg utrygg! Vi stoppa et sted paa vestkysten, hvor det er hvite strender og ikke en sjel aa se i mils omkrets (nesten). Her laa vi og solte oss og bada en stund. Det ble ogsaa tid til aa leke litt Robinson Crusoe og Fredag. Man faar jo ikke mer moro enn man lager selv ;)Da magen begynte aa rumle, sykla vi videre og fant en oede restauran med en relativt sloev servitoer. Her inntok vi lunsjen under en paviljong paa stranda. Kan det bli bedre? Neppe.
Det ser ut til at Flores-jentene kommer hit til uka, og vi gleder oss til aa se dem igjen :) vi reiser snart til Flores selv, og det hadde vaert greit med noen reisetips.
Trawangan er kjent som litt av en festplass, folk kommer hit fra Lombok og andre steder for aa ta den helt ut, og det kryr av barer og puber av alle slag. Vi var en tur ute paa fredag og moette noen andre nordmenn, saa til slutt hadde vi laget en egen liten norsk koloni. Veldig koselig, men merkelig aa hoere noen andre som ogsaa kan norsk! Det var en morsom kveld, og heldigvis var det ingen som lot seg friste til aa teste magical mushrooms, som flyter fritt over hele fjoela her (til tross for at det er dodsstraff for narkobruk i Indonesia - men det fins ikke politi paa gili). Denne magiske soppen er altsaa en enveisbillett til maanen, garantert, ifoelge ryktene. Hver sin lyst, sier jeg!
Idag har Beate og jeg leid sykler og farta rundt hele oya. Det tar ikke lange tida, siden oya er ganske liten. Veiene var av variert standard, saa det ble noe offroadsykling innimellom. Likevel klarte vi det ganske bra - Thor Hushovd boer foele seg utrygg! Vi stoppa et sted paa vestkysten, hvor det er hvite strender og ikke en sjel aa se i mils omkrets (nesten). Her laa vi og solte oss og bada en stund. Det ble ogsaa tid til aa leke litt Robinson Crusoe og Fredag. Man faar jo ikke mer moro enn man lager selv ;)Da magen begynte aa rumle, sykla vi videre og fant en oede restauran med en relativt sloev servitoer. Her inntok vi lunsjen under en paviljong paa stranda. Kan det bli bedre? Neppe.
Det ser ut til at Flores-jentene kommer hit til uka, og vi gleder oss til aa se dem igjen :) vi reiser snart til Flores selv, og det hadde vaert greit med noen reisetips.
onsdag 11. mars 2009
Moskéfotball
I går var vi på besøk hos barna jeg skrev om tidligere. Det er altså 25 gutter, de fleste i alderen 8-13 år, og et par stk på 18-19 år. Vi møtte dem i moskeen ved siden av der de bygger skole og vi hadde med oss masse ting til dem: t-skjorter, shortser, fotballer, sjakkbrett, tegnesaker, skrivebøker og skrivesaker, badminton, bøker, spill, godteri og en stor sekk med ris.
I begynnelsen satt de litt stille og beskjedne og visste kanskje ikke helt hvordan de skulle takle dette. Men da vi jentene begynte å spille badminton og fotball, hang de seg med, og tilslutt var det voldsomt mye aktivitet. Aldri har det vel vært så livatt i en moské: 25 indonesiske gutter og fem norske jenter som sprang etter fotballer og fjærballer. Både store og små hadde det kjempemoro! Guttene var veldig flinke i både badminton og fotball, og det var utrolig flott å se så mange glade unger! Det skal virkelig ikke så mye til :)
Etter at vi hadde herja på en times tid, var vi helt gjennomsvette, men veldig fornøyde. Og det var guttene også! Så da vi satt i taxien på vei hjem, lukta vi ganske ille, men hva gjør vel det. Dagens gode gjerning!
Om kvelden hadde vi avskjedsmiddag med Oki og Adi. Det blir litt rart at vi ikke skal se dem mer (bortsett fra at Oki kanskje skal besøke oss på Gili, og at Adi insisterer på å følge oss til flyplassen neste uke). Kommer til å savne dem litt, men ikke så mye som Adi kommer til å savne oss: ”Everything has to end, but our friendship will never die. Our memories are more than golden treasures and they will be a reminder of the beautiful journey we had together, it seems to be a dream...” Dette var altså budskapet i en melding vi fikk etter middagen i går.. Han er litt i overkant pompøs syns vi, og vi må jo flire litt da!
I dag har jeg vært og klipt håret hos en frisør som ikke kunne et kløyva ord engelsk, men fint ble det lell. Pris: ca. 12 kr! Og imorra vender vi nesa mot Gili Trawangan!
I begynnelsen satt de litt stille og beskjedne og visste kanskje ikke helt hvordan de skulle takle dette. Men da vi jentene begynte å spille badminton og fotball, hang de seg med, og tilslutt var det voldsomt mye aktivitet. Aldri har det vel vært så livatt i en moské: 25 indonesiske gutter og fem norske jenter som sprang etter fotballer og fjærballer. Både store og små hadde det kjempemoro! Guttene var veldig flinke i både badminton og fotball, og det var utrolig flott å se så mange glade unger! Det skal virkelig ikke så mye til :)
Etter at vi hadde herja på en times tid, var vi helt gjennomsvette, men veldig fornøyde. Og det var guttene også! Så da vi satt i taxien på vei hjem, lukta vi ganske ille, men hva gjør vel det. Dagens gode gjerning!
Om kvelden hadde vi avskjedsmiddag med Oki og Adi. Det blir litt rart at vi ikke skal se dem mer (bortsett fra at Oki kanskje skal besøke oss på Gili, og at Adi insisterer på å følge oss til flyplassen neste uke). Kommer til å savne dem litt, men ikke så mye som Adi kommer til å savne oss: ”Everything has to end, but our friendship will never die. Our memories are more than golden treasures and they will be a reminder of the beautiful journey we had together, it seems to be a dream...” Dette var altså budskapet i en melding vi fikk etter middagen i går.. Han er litt i overkant pompøs syns vi, og vi må jo flire litt da!
I dag har jeg vært og klipt håret hos en frisør som ikke kunne et kløyva ord engelsk, men fint ble det lell. Pris: ca. 12 kr! Og imorra vender vi nesa mot Gili Trawangan!
mandag 9. mars 2009
Brød og annet fjas
Siden sist har det blitt enda en mopedtur på Kuta, og jeg vil bare forsikre mamma om at det ikke gikk fortere enn 40 km/t og at jeg klarte å holde meg til min side av veien!
Det var veldig fint på Kuta, men jeg ble vanvittig lei av all oppmerksomheten.. Herlighet, man skulle kanskje tro at de var litt mer vant til turister, i og med at Kuta er åstedet for veldig mye surfing og det er masse australiere og europeere der. Men neida, man fikk ikke gå i fred: Hello mister! Where you going? Transport, yes? Buy a pineapple, yes? Det å komme seg rundt her er i hvert fall ikke noe problem; alle er meget villige til å kjøre oss hit og dit. Det er jo greit det, men litt slitsomt i lengden. Og når voksne folk står på andre siden av veien og bare skriker til oss, er det ikke så moro. Det er noe annet med barn, de er det alltid koselig å vinke til.
Vi reiste fra Kuta på torsdag, og da gikk ferden til Suranadi, som ligger litt lenger nord. Vi hadde ikke høye forhåpninger til dette stedet, som så vidt var nevnt i Lonely Planet. Det var ikke så mye å finne på der akkurat; det var en fin skog, en restaurant, masse løshunder som havna i slagsmål stadig vekk, og det var vel i grunn det. Det var ikke engang frokost å oppdrive på vertshuset vi bodde på, men ingen grunn til panikk: vi hadde nemlig helgardert oss og fått Oki til å kjøpe med grovbrød fra Senggigi. Så med deLillos sin sang ”Brød” på hjernen, ble det jammen frokost likevel!
På fredag var vi som vanlig ute for å gjøre intervjuer med vanlige innbyggere, og da møtte vi tilfeldigvis ei dame som snakka veldig godt engelsk, og hu inviterte oss på middag samme kveld. Hu hadde en slags hjemmerestaurant. Så vi kunne jo ikke si nei til det, og troppa opp der og fikk servert kjempegode nudler og grønnsaker. Etterpå satt vi lenge og skravla med dama. Det var kjempespennende, for hu var så utrolig åpen og prata fritt om det meste. Hu var muslim, men ikke ekstrem, hu mislikte hijab, hu ville ha likestilling i heimen, hu mislikte flerkoneri … vi hadde ikke trodd at vi skulle finne noen som prata rett fra levra om sånne ting. Vi betalte litt for maten og hu ble kjempeglad og inviterte oss på frokost dagen etter også. Så dagen etter ble det sitronjuice, ananas og pannekaker med kokos. Nam!
Vi dro fra Suranadi lørdag morgen, til Mataram. Nå har vi alle fått dekning på mobilen igjen, det var nemlig bare Karoline som hadde det uti bushen, så hun fungerte som kommunikasjonssentral. Ryktene går tydeligvis om at det er hvite turister i byen (det er ikke så ofte, nemlig), for hotellet blir stadig invadert av ivrige selgere som skal ha oss til å kjøpe t-skjorter, smykker, bilder og masse annet. Greit det, men litt slitsomt når de ikke gir seg etter ”nei takk” og fortsetter nesten inn på rommet vårt. Da blir jeg litt irritert asså!
Planen er å være i Mataram til kanskje torsdag, for å gjøre ferdig intervjuer. Vi skal kanskje snakke med WWF igjen, et annet kontor og noen lokale som bor her. Etter det reiser Beate, Birgitte og jeg til Gili Trawangan (liten øy på nordsida av Lombok) for å ha litt fri og skrive på bacheloroppgava. Gleder meg til det, for jeg merker jeg er litt sliten av alle intervjuene nå. Blir greit å bare skrive litt! Kine og Karoline skal også til Gili, og muligens de andre jentene i klassen som nå er på Flores, så kanskje blir det en aldri så liten reunion der.
Igår var vi ute og handla ting til barna jeg skrev om tidligere, som jobber med å bygge skole. Vi har fått penger hjemmefra (takk for det!!) og putta på penger selv, så vi hadde en god slump penger. Vi kjøpte masse klær, skriveblokker, skrivesaker, viskelær ++, noen baller osv, og vi er enda ikke helt ferdige. Gleder oss veldig til å besøke barna og levere det :)
I går på selveste kvinnedagen, Beates navnedag og Birgittes 23 år og 1 månedsdag,måtte vi jo gå ut og feire med middag på restaurant.. til en forandring, haha! Vi spiste sammen med en gjeng gutter som vi ble kjent med i Yogya, tre av dem er norske. Riktig så koselig var det ja :)
Jeg får ikke til å legge ut bilder her forresten, skal prøve å legge ut på Facebook :) Adios!
Det var veldig fint på Kuta, men jeg ble vanvittig lei av all oppmerksomheten.. Herlighet, man skulle kanskje tro at de var litt mer vant til turister, i og med at Kuta er åstedet for veldig mye surfing og det er masse australiere og europeere der. Men neida, man fikk ikke gå i fred: Hello mister! Where you going? Transport, yes? Buy a pineapple, yes? Det å komme seg rundt her er i hvert fall ikke noe problem; alle er meget villige til å kjøre oss hit og dit. Det er jo greit det, men litt slitsomt i lengden. Og når voksne folk står på andre siden av veien og bare skriker til oss, er det ikke så moro. Det er noe annet med barn, de er det alltid koselig å vinke til.
Vi reiste fra Kuta på torsdag, og da gikk ferden til Suranadi, som ligger litt lenger nord. Vi hadde ikke høye forhåpninger til dette stedet, som så vidt var nevnt i Lonely Planet. Det var ikke så mye å finne på der akkurat; det var en fin skog, en restaurant, masse løshunder som havna i slagsmål stadig vekk, og det var vel i grunn det. Det var ikke engang frokost å oppdrive på vertshuset vi bodde på, men ingen grunn til panikk: vi hadde nemlig helgardert oss og fått Oki til å kjøpe med grovbrød fra Senggigi. Så med deLillos sin sang ”Brød” på hjernen, ble det jammen frokost likevel!
På fredag var vi som vanlig ute for å gjøre intervjuer med vanlige innbyggere, og da møtte vi tilfeldigvis ei dame som snakka veldig godt engelsk, og hu inviterte oss på middag samme kveld. Hu hadde en slags hjemmerestaurant. Så vi kunne jo ikke si nei til det, og troppa opp der og fikk servert kjempegode nudler og grønnsaker. Etterpå satt vi lenge og skravla med dama. Det var kjempespennende, for hu var så utrolig åpen og prata fritt om det meste. Hu var muslim, men ikke ekstrem, hu mislikte hijab, hu ville ha likestilling i heimen, hu mislikte flerkoneri … vi hadde ikke trodd at vi skulle finne noen som prata rett fra levra om sånne ting. Vi betalte litt for maten og hu ble kjempeglad og inviterte oss på frokost dagen etter også. Så dagen etter ble det sitronjuice, ananas og pannekaker med kokos. Nam!
Vi dro fra Suranadi lørdag morgen, til Mataram. Nå har vi alle fått dekning på mobilen igjen, det var nemlig bare Karoline som hadde det uti bushen, så hun fungerte som kommunikasjonssentral. Ryktene går tydeligvis om at det er hvite turister i byen (det er ikke så ofte, nemlig), for hotellet blir stadig invadert av ivrige selgere som skal ha oss til å kjøpe t-skjorter, smykker, bilder og masse annet. Greit det, men litt slitsomt når de ikke gir seg etter ”nei takk” og fortsetter nesten inn på rommet vårt. Da blir jeg litt irritert asså!
Planen er å være i Mataram til kanskje torsdag, for å gjøre ferdig intervjuer. Vi skal kanskje snakke med WWF igjen, et annet kontor og noen lokale som bor her. Etter det reiser Beate, Birgitte og jeg til Gili Trawangan (liten øy på nordsida av Lombok) for å ha litt fri og skrive på bacheloroppgava. Gleder meg til det, for jeg merker jeg er litt sliten av alle intervjuene nå. Blir greit å bare skrive litt! Kine og Karoline skal også til Gili, og muligens de andre jentene i klassen som nå er på Flores, så kanskje blir det en aldri så liten reunion der.
Igår var vi ute og handla ting til barna jeg skrev om tidligere, som jobber med å bygge skole. Vi har fått penger hjemmefra (takk for det!!) og putta på penger selv, så vi hadde en god slump penger. Vi kjøpte masse klær, skriveblokker, skrivesaker, viskelær ++, noen baller osv, og vi er enda ikke helt ferdige. Gleder oss veldig til å besøke barna og levere det :)
I går på selveste kvinnedagen, Beates navnedag og Birgittes 23 år og 1 månedsdag,måtte vi jo gå ut og feire med middag på restaurant.. til en forandring, haha! Vi spiste sammen med en gjeng gutter som vi ble kjent med i Yogya, tre av dem er norske. Riktig så koselig var det ja :)
Jeg får ikke til å legge ut bilder her forresten, skal prøve å legge ut på Facebook :) Adios!
søndag 1. mars 2009
Utflukt paa livets landevei
Vi har det kjempeflott på Kuta! Har altså sendt tolkene våre hjem denne helga så de skulle få litt fri, så det har ikke blitt noen intervjuer nå de siste dagene. Adi er forresten en meget ivrig student som benyttet denne frihelga til å ta en eksamen. Han snakker fag hele tida, og det er vanskelig å føre en samtale med han uten at han greier å putte inn noe pensum. Litt slitsomt i lengden, men han har heldigvis skjerpa seg. Og han er jo en veldig pliktoppfyllende kar som styrer og ordner mye for oss. Oki, den andre tolken, er kjempesøt og vi kommer veldig godt overens med henne. Hun tar livet litt mer med ro enn Adi, men gjør en fin jobb som tolk likevel. I det hele tatt er vi fornøyde med begge to!
I går hadde vi en kjempefin dag! Vi tok oss fri fra oppgava og bestemte oss for å leie mopeder. For snaue 30 norske kroner fikk man leie en moped en hel dag, og bensinprisen ligger på ca 4 kr literen – her har den norske stat noe å lære!
Dette var en ny opplevelse for oss alle – ingen hadde kjørt moped før, og i hvert fall ikke når venstrekjøringa er gjeldende! Hmm, hvilken side av veien kjører jeg på egentlig? Her var det en rundkjøring ja, det må være riktig retning, bare rart at alle andre kjører motsatt vei.. Oi sann, gassen i bånn i stedet for bremsen.. Til tross for litt startproblemer kom vi oss ganske bra etter en liten prøverunde, og så bar det ut på landeveien, og det var kjempemoro! Vi kjørte et langt stykke og kom tilslutt til en fin strand, hvor vi lå langflate et par timer. Da det var på tide med lunsj, kjørte vi tilbake og fant en koselig restaurant med god mat og nydelig utsikt over Kuta. Hobbyfotografene våkna!
Videre kjørte vi andre veien og fant enda en flott strand og grønne klipper, det er så fint her altså! Vi ble jo helt målløse, og kameraet fikk kjørt seg her også. Vi var ganske slitne da vi kom tilbake til hotellet om ettermiddagen, så da måtte man legge seg litt nedpå, før vi gikk ut og spiste middag. Lørdag kveld er jo høydepunktet i uka, da skal vi nemlig ta den ukentlige malariatabletten, og det er jo en fest i seg selv! (Les: den smaker fryktelig vondt og har en ettersmak som ikke ligner grisen) Men heller tablett enn å få malaria, så vi klarer å få den ned.
I dag har vi slanget oss på stranda og jeg begynner å få en solid brunfarge nå. Vi trenger litt pause fra skolen innimellom syns vi – dessuten har vi sendt noen oppgaveutkast til veilederen vår og fått gode tilbakemeldinger, så da kan vi unne oss litt fri. Det er masse barn på stranda som skal selge oss smykker, og man kan jo dessverre ikke kjøpe av alle.. Det er litt trist å se dem.. Men heldigvis forteller de at de går på skole om dagen, så det er da enda godt.
Imorra blir det nok striesekk og havrelefse igjen. Tolkene kommer tilbake og vi skal sette i gang med nye intervjuer. Det er ikke så veldig lenge igjen av feltarbeidet, tida går utrolig fort! Det er rart, for denne turen har vi snakka om og planlagt så lenge, og nå når vi er midt oppi det så går det kjempefort, og vi må bare nyte hver eneste dag her. Selv om vi alltid snakker om at vi savner brunost og melk, venner og familie, springvann, senga og puta, melkesjokolade og sørlandschips og alt annet vi ikke fikk tatt med i kofferten – så er dette en fantastisk opplevelse som vi kanskje bare får gjort en gang, og da tenker jeg at det er greit. Brunost kan jeg uansett spise resten av livet!
I går hadde vi en kjempefin dag! Vi tok oss fri fra oppgava og bestemte oss for å leie mopeder. For snaue 30 norske kroner fikk man leie en moped en hel dag, og bensinprisen ligger på ca 4 kr literen – her har den norske stat noe å lære!
Dette var en ny opplevelse for oss alle – ingen hadde kjørt moped før, og i hvert fall ikke når venstrekjøringa er gjeldende! Hmm, hvilken side av veien kjører jeg på egentlig? Her var det en rundkjøring ja, det må være riktig retning, bare rart at alle andre kjører motsatt vei.. Oi sann, gassen i bånn i stedet for bremsen.. Til tross for litt startproblemer kom vi oss ganske bra etter en liten prøverunde, og så bar det ut på landeveien, og det var kjempemoro! Vi kjørte et langt stykke og kom tilslutt til en fin strand, hvor vi lå langflate et par timer. Da det var på tide med lunsj, kjørte vi tilbake og fant en koselig restaurant med god mat og nydelig utsikt over Kuta. Hobbyfotografene våkna!
Videre kjørte vi andre veien og fant enda en flott strand og grønne klipper, det er så fint her altså! Vi ble jo helt målløse, og kameraet fikk kjørt seg her også. Vi var ganske slitne da vi kom tilbake til hotellet om ettermiddagen, så da måtte man legge seg litt nedpå, før vi gikk ut og spiste middag. Lørdag kveld er jo høydepunktet i uka, da skal vi nemlig ta den ukentlige malariatabletten, og det er jo en fest i seg selv! (Les: den smaker fryktelig vondt og har en ettersmak som ikke ligner grisen) Men heller tablett enn å få malaria, så vi klarer å få den ned.
I dag har vi slanget oss på stranda og jeg begynner å få en solid brunfarge nå. Vi trenger litt pause fra skolen innimellom syns vi – dessuten har vi sendt noen oppgaveutkast til veilederen vår og fått gode tilbakemeldinger, så da kan vi unne oss litt fri. Det er masse barn på stranda som skal selge oss smykker, og man kan jo dessverre ikke kjøpe av alle.. Det er litt trist å se dem.. Men heldigvis forteller de at de går på skole om dagen, så det er da enda godt.
Imorra blir det nok striesekk og havrelefse igjen. Tolkene kommer tilbake og vi skal sette i gang med nye intervjuer. Det er ikke så veldig lenge igjen av feltarbeidet, tida går utrolig fort! Det er rart, for denne turen har vi snakka om og planlagt så lenge, og nå når vi er midt oppi det så går det kjempefort, og vi må bare nyte hver eneste dag her. Selv om vi alltid snakker om at vi savner brunost og melk, venner og familie, springvann, senga og puta, melkesjokolade og sørlandschips og alt annet vi ikke fikk tatt med i kofferten – så er dette en fantastisk opplevelse som vi kanskje bare får gjort en gang, og da tenker jeg at det er greit. Brunost kan jeg uansett spise resten av livet!
torsdag 26. februar 2009
Prosjektfremgang og litt annet :)
Jauda, lenge siden sist. Det er litt kleinere med interenttilgang her paa Lombok, saa da blir det saann. Siden sist har det jammen skjedd litt av hvert! Vi er i full gang med intervjuene til oppgava, og det gaar overraskende bra. Folk prater som bare det, og vi faar veldig mye av den infoen vi haapet paa. Saa vi ser veldig lyst paa prosjektet altsaa :)
Vi har snakka med WWF, forvalterne av nasjonalparken Rinjani, lokale folk som bor rundt Rinjani-fjellet og en skogsvokter som vi moette, MED gevaer! Heldigvis ble vi ikke skutt. Han var veldig hyggelig, for aa bruke et velkjent kronprins Haakon-uttrykk. Prosjektet blir bare mer og mer spennende og vi laerer stadig noe nytt. Det vi skriver om er altsaa forholdet mellom miljoe, lokalbefolkning og nasjonalparkforvalterne (staten).
Ellers har vi reist halve oya rundt besokt ulike steder. Noen steder er dyrelivet rikere enn andre steder, det fikk Birgitte og jeg erfare i Tetebatu, der vi hadde ikke mindre enn 10 frosker, en hund som heter Morris og en million maur innom rommet paa noen faa dager! Men ingen flere kjempeedderkopper, saa jeg klager ikke. Alle er friske og raske og ingen har faatt malaria heldigvis :) Vi har ogsaa vaert inni Rinjani nasjonalparken, der var det virkelig flott! De er flinke til aa ta vare paa naturen her.
Han ene tolken vaar, Adi, er forresten med paa et prosjekt for foreldrelose barn rett utenfor Mataram. Prosjektet gaar ut paa at barna er med paa aa bygge en skole som de selv skal gaa paa naar den er ferdig. I tillegg faar de da et nettverk av ansvarlige voksne rundt seg, og masse "sosken" (de andre barna), og senere en utdannelse, noe som holder dem borte fra tigging paa gata og annet dritt som vi dessverre ser en del av her. Disse barna har ikke mye av leker, boeker og andre ting, saa det vi tenkte var aa kjope en del saanne ting til dem og gi det bort naar vi kommer til Mataram igjen. Hvis noen har lyst til aa stoette dette prosjektet, setter vi stor pris paa det :) Penger kan da settes inn paa min konto: 0539 45 71220.
Naa er vi paa Kuta i soer, og planen er aa ligge rett ut paa stranda et par dager, pluss at vi maa skrive litt paa oppgava. Det blir bra! Det er kjempefint her og ikke veldig turistifisert, men det er nok bare et tidssporsmaal foer det skjer.
haaper alt er vel hjemme i fedrelandet!
Vi har snakka med WWF, forvalterne av nasjonalparken Rinjani, lokale folk som bor rundt Rinjani-fjellet og en skogsvokter som vi moette, MED gevaer! Heldigvis ble vi ikke skutt. Han var veldig hyggelig, for aa bruke et velkjent kronprins Haakon-uttrykk. Prosjektet blir bare mer og mer spennende og vi laerer stadig noe nytt. Det vi skriver om er altsaa forholdet mellom miljoe, lokalbefolkning og nasjonalparkforvalterne (staten).
Ellers har vi reist halve oya rundt besokt ulike steder. Noen steder er dyrelivet rikere enn andre steder, det fikk Birgitte og jeg erfare i Tetebatu, der vi hadde ikke mindre enn 10 frosker, en hund som heter Morris og en million maur innom rommet paa noen faa dager! Men ingen flere kjempeedderkopper, saa jeg klager ikke. Alle er friske og raske og ingen har faatt malaria heldigvis :) Vi har ogsaa vaert inni Rinjani nasjonalparken, der var det virkelig flott! De er flinke til aa ta vare paa naturen her.
Han ene tolken vaar, Adi, er forresten med paa et prosjekt for foreldrelose barn rett utenfor Mataram. Prosjektet gaar ut paa at barna er med paa aa bygge en skole som de selv skal gaa paa naar den er ferdig. I tillegg faar de da et nettverk av ansvarlige voksne rundt seg, og masse "sosken" (de andre barna), og senere en utdannelse, noe som holder dem borte fra tigging paa gata og annet dritt som vi dessverre ser en del av her. Disse barna har ikke mye av leker, boeker og andre ting, saa det vi tenkte var aa kjope en del saanne ting til dem og gi det bort naar vi kommer til Mataram igjen. Hvis noen har lyst til aa stoette dette prosjektet, setter vi stor pris paa det :) Penger kan da settes inn paa min konto: 0539 45 71220.
Naa er vi paa Kuta i soer, og planen er aa ligge rett ut paa stranda et par dager, pluss at vi maa skrive litt paa oppgava. Det blir bra! Det er kjempefint her og ikke veldig turistifisert, men det er nok bare et tidssporsmaal foer det skjer.
haaper alt er vel hjemme i fedrelandet!
lørdag 14. februar 2009
Endelig Lonbok!
Forrige helg var vi på Bali, og selv om vi hadde ambisjoner om å få gjort noe skolearbeid så ble det vel ikke noe særlig av det. Vi bodde på Kuta, og det var litt masete med alle turistene og ikke minst alle selgerne og massørene som aldri ga seg. Det var veldig mye fine klær der, og jeg kjøpte litt og fikk samtidig testa pruteferdighetene mine. Det stod ikke så veldig bra til med dem akkurat, men jeg begynner å bli litt flinkere i hvert fall! :)
Ellers ble det jo litt bading og en tur ut. Det var litt av et uteliv dem hadde der, ja det var noe annet enn Storgata i Kongsberg! Og med 70 øre pr øl (!) under happy hour, ble det riktig så god stemning etter hvert, for å si det sånn ;)
Fra Bali reiste 5 av jentene videre til Flores, og vi andre 5 dro til Mataram, hovedstaden på Lombok. Det var stusselig å si ha det til dem og vite at fra nå skulle vi være på hver vår øy resten av turen. Men men, vi var alle veldig klare for endelig å komme i gang med feltarbeidet. På flyplassen i Mataram ble vi møtt av Adi og Oki, som skal være tolkene/guidene våre i felten. De er begge i 20årene og var veldig åpne og hyggelige fra første stund, så det blir nok bra!
I Mataram møtte vi et par professorer som vi egentlig skulle ha seminar med på tirsdag, men det ble utsatt til nå på mandag. Da skal vi ha om naturressurser, nasjonalparker, turisme, og hvis vi er veldig heldige så får vi også snakke med World Wildlife Fund, som har noen prosjekter på Lombok. Gleder meg veldig til det seminaret og håper at vi får noe nyttig info ut av det.
Vi har lagt opp en rute sammen med Oki og Adi, for vi skal altså reise rundt store deler av øya for å gjøre intervjuer og research. Vi kommer til å leie en bil store deler av turen, og farte rundt Rinjanifjellet og i tillegg besøke noen av områdene i sør. Tror nok standarden er litt lavere rundt Rinjani enn det har vært på Java, med tanke på boforhold, vanntilgang, mat og internett, men det merker jeg at jeg driter litt i egentlig. Gleder meg til å komme ut i felten!!
Videre fra Mataram dro vi til Mangsit, hvor vi er nå. Her koser vi oss maks! Vi bor på Santai Beach Inn, som ligger rett ved siden av stranda. Her sover vi i bungalower midt i en jungelaktig hage. Og hver dag kan man ”melde seg på” lunsj kl ett og middag kl sju, og da er det felles måltid under en paviljong i hagen. Det er skikkelig hjemmekoselig, og ordentlig hjemmelaget mat i kjeler som blir satt på bordet. Stort sett er det bare vi 5 som pleier å spise her, pluss et eldre ektepar fra Nederland, et fransk par i tjueårene og en kjempehipp bestefartype fra USA. Men vi hygger oss som bare det! De lager bare veggismat her, men det er veldig godt: fisk, grønnsaker, salater og frukt stort sett. Og man blir faktisk lei av å måtte spise på restaurant hver dag, så dette er helt topp.
I går natt var det dramatisk stemning på rommet våres. Vi fant nemlig en STOR edderkopp ved senga mi, på innsiden av myggnettet… Og den var skikkelig king size, asså!! Så Birgitte og jeg, som er like pinglete med sånt, måtte ringe og sutre til Beate, og så kom hun i nattkjolen for å se på, men hu turde ikke å ta den vekk hu heller. Heldigvis kom naboen ut akkurat da og lurte på hva vi tok sånn på vei for, og han kom inn og slo til edderkoppen og kasta den ut. Etterpå måtte både jeg og naboen ty til en øl for å roe oss ned. Så tok det vel en halvtime til før vi turde å legge oss igjen. Huff, det er ikke greit!
Ellers har vi vært flinke de siste dagene nå og jobba masse med oppgava vår. Det er ikke så mye mer vi får gjort nå før vi starter med intervjuene og research, så da er det lov å ta litt fri. Derfor har vi idag tatt båt til Gili Air, en øy like ved her. Da ble det soling og bading på høyt nivå. Digg med en fridag :) Og ikveld på selveste valentinsdagen skal vi ut og spise middag alle 5 og late som vi er på date. Det blir koselig!
Ellers ble det jo litt bading og en tur ut. Det var litt av et uteliv dem hadde der, ja det var noe annet enn Storgata i Kongsberg! Og med 70 øre pr øl (!) under happy hour, ble det riktig så god stemning etter hvert, for å si det sånn ;)
Fra Bali reiste 5 av jentene videre til Flores, og vi andre 5 dro til Mataram, hovedstaden på Lombok. Det var stusselig å si ha det til dem og vite at fra nå skulle vi være på hver vår øy resten av turen. Men men, vi var alle veldig klare for endelig å komme i gang med feltarbeidet. På flyplassen i Mataram ble vi møtt av Adi og Oki, som skal være tolkene/guidene våre i felten. De er begge i 20årene og var veldig åpne og hyggelige fra første stund, så det blir nok bra!
I Mataram møtte vi et par professorer som vi egentlig skulle ha seminar med på tirsdag, men det ble utsatt til nå på mandag. Da skal vi ha om naturressurser, nasjonalparker, turisme, og hvis vi er veldig heldige så får vi også snakke med World Wildlife Fund, som har noen prosjekter på Lombok. Gleder meg veldig til det seminaret og håper at vi får noe nyttig info ut av det.
Vi har lagt opp en rute sammen med Oki og Adi, for vi skal altså reise rundt store deler av øya for å gjøre intervjuer og research. Vi kommer til å leie en bil store deler av turen, og farte rundt Rinjanifjellet og i tillegg besøke noen av områdene i sør. Tror nok standarden er litt lavere rundt Rinjani enn det har vært på Java, med tanke på boforhold, vanntilgang, mat og internett, men det merker jeg at jeg driter litt i egentlig. Gleder meg til å komme ut i felten!!
Videre fra Mataram dro vi til Mangsit, hvor vi er nå. Her koser vi oss maks! Vi bor på Santai Beach Inn, som ligger rett ved siden av stranda. Her sover vi i bungalower midt i en jungelaktig hage. Og hver dag kan man ”melde seg på” lunsj kl ett og middag kl sju, og da er det felles måltid under en paviljong i hagen. Det er skikkelig hjemmekoselig, og ordentlig hjemmelaget mat i kjeler som blir satt på bordet. Stort sett er det bare vi 5 som pleier å spise her, pluss et eldre ektepar fra Nederland, et fransk par i tjueårene og en kjempehipp bestefartype fra USA. Men vi hygger oss som bare det! De lager bare veggismat her, men det er veldig godt: fisk, grønnsaker, salater og frukt stort sett. Og man blir faktisk lei av å måtte spise på restaurant hver dag, så dette er helt topp.
I går natt var det dramatisk stemning på rommet våres. Vi fant nemlig en STOR edderkopp ved senga mi, på innsiden av myggnettet… Og den var skikkelig king size, asså!! Så Birgitte og jeg, som er like pinglete med sånt, måtte ringe og sutre til Beate, og så kom hun i nattkjolen for å se på, men hu turde ikke å ta den vekk hu heller. Heldigvis kom naboen ut akkurat da og lurte på hva vi tok sånn på vei for, og han kom inn og slo til edderkoppen og kasta den ut. Etterpå måtte både jeg og naboen ty til en øl for å roe oss ned. Så tok det vel en halvtime til før vi turde å legge oss igjen. Huff, det er ikke greit!
Ellers har vi vært flinke de siste dagene nå og jobba masse med oppgava vår. Det er ikke så mye mer vi får gjort nå før vi starter med intervjuene og research, så da er det lov å ta litt fri. Derfor har vi idag tatt båt til Gili Air, en øy like ved her. Da ble det soling og bading på høyt nivå. Digg med en fridag :) Og ikveld på selveste valentinsdagen skal vi ut og spise middag alle 5 og late som vi er på date. Det blir koselig!
onsdag 4. februar 2009
Superwomen, visumstyr og ambassadefolk
Siden sist har det skjedd litt av hvert, både små og store ting. Av småting kan det nevnes at vi har funnet en veldig grei joggerunde, hvor det ikke er så mye trafikk. Og dessuten har jeg investert i noen kjempegode joggesko. Så nå har vi blitt veldig flinke, og jogger minst 2 ganger i uka. Trening er ikke en stor greie her nede, så folk blir litt satt ut når en skokk med hvite jenter braser igjennom landsbyen på det viset. Noen bare ler av oss, noen lurer på om vi trenger transport, noen har et fryktelig medlidende uttrykk og syns synd på oss, mens andre heier og roper ”Superwomen!”
Veilederen vår Stein har kommet ned, og det var SÅ koselig å se han! Han er en innmari trivelig kar med et alt-ordner-seg-vesen. Etter at han kom, har det blitt betydelig mer skolearbeid enn tidligere. Vi sitter stort sett på det norske hus og jobber med oppgava. Vi syns vi har kommet godt i gang nå. Jeg driver for tida og skriver et kapittel om Indonesias historie, fra kolonitida og til i dag. Det er veldig mye å lese, men det går framover i hvert fall.
Veilederen vår Stein har kommet ned, og det var SÅ koselig å se han! Han er en innmari trivelig kar med et alt-ordner-seg-vesen. Etter at han kom, har det blitt betydelig mer skolearbeid enn tidligere. Vi sitter stort sett på det norske hus og jobber med oppgava. Vi syns vi har kommet godt i gang nå. Jeg driver for tida og skriver et kapittel om Indonesias historie, fra kolonitida og til i dag. Det er veldig mye å lese, men det går framover i hvert fall.
Her er hagen til det norske hus, hvor vi sitter mye og jobber. Vi har det ikke akkurat vondt her :)
Vi er ferdige med forelesningene nå, og siste dagen vi hadde forelesning, var det også fancy lunsj for avgangselevene på fakultetet, og fakultetsleder Agus Pramusinto inviterte oss til å være med også. Det var god mat og god stemning! Agus er forresten litt av en type; han er ALLTID blid, selv når han bare sitter stille og ikke gjør noe (og har veldig mange tenner). For å sitere Friends, han ser ut som han har sovet med en kleshenger i munnen. Vi liker han, asså!
På fredag var det den store kvelden som vi alle hadde venta på, gleda oss til og hadde ulike forventninger til… Nei, det var ikke julaften, men pizzafest med den norske ambassadøren! Stein inviterte hele gjengen og ambassadøren med kone og to nydelige barn, til det norske hus, der det skulle bli pizza, øl og vin. Det syntes vi var ordentlig stas!! Vi lurte jo litt på åssen det kom til å bli, ingen hadde jo møtt en ambassadør før. Her gjaldt det å oppføre seg skikkelig! Men det viste seg jo at han var en kjempekul og jovial type, og kvelden bar preg av løs snipp for å si det på den måten. Han fortalte også litt om jobben sin, og det var veldig interessant. Etter at ambassadefamilien dro hjem, ble vi sittende og ta noen øl med Stein. Koselig!
Pizzafest med ambassadøren! Da var det på med finstasen :)
Her er vi sammen med ambassadøren og familien hans.
Ellers var det litt styr med å få forlenget visumet vårt. Vi var oppe på Internasjonalt kontor med passene våre, og der fikk vi beskjed om at en visumforlengelse tok i hvert fall en uke. Det var jo litt kleint, i og med at vi er nødt til å komme oss videre til Lombok og Flores for å starte feltarbeidet. Men det var ingen nåde fra mannen på kontoret. Så vi ba han ringe Stein, som antageligvis fortalte han et par sannhetens ord og det var nok litt korrupsjon inni bildet, for plutselig sa fyren at jo, ja, han kunne vel kanskje fikse det fortere likevel. Sånn fungerer det her! Har du penger så ordner det seg.
Så vi venter i spenning nå på å få igjen passene og visumet, så reiser vi videre imorra, da til Bali. Gleder meg!
Birgitte og jeg foran hovedbygget på Universitas Gadjah Mada, Indonesias største universitet.
mandag 26. januar 2009
Ut på tur, aldri sur
I går natt var vi på tidenes fjelltur! Oppdraget var som følger: Vi skulle klatre opp på fjelltoppen Selo like ved den aktive Merapi-vulkanen (ikke klatre oppå selve vulkanen, som jeg først trodde). Selo ligger litt under 3000 meter over havet og turen er på 9 km fra der vi skulle begynne å gå. Turen var lagt opp sånn at vi skulle gå noen timer på natta, sånn at vi rakk å være på toppen til soloppgang, og det skulle være en flott utsikt til Merapi-vulkanen. Dette måtte vi jo få med oss!
Vi prøvde å slappe av hjemme og sove litt på lørdagen, siden vi skulle ut å gå på natta. Kl 22 kjørte vi hjemmefra, og det tok ca to timer opp til der vi skulle begynne å gå. Til tross for en del trøtte ansikter og litt bilsyke gikk kjøreturen ganske greit for seg. Da vi kom opp, var det enda litt tid til vi skulle begynne å gå, men så var det et lite hus der hvor vi kunne vente og der fikk vi te og spilte biljard med sjåførene våre. Gøy!
Kl 01 starta vi turen, fulle av pågangsmot. Dette skulle vi klare – vi er da tross alt ekte norske fjellgeiter! Vi var altså oss ti norske jentene, to danske gutter og en del guider. Det var stein mørkt og veldig bratt, og vi så ingenting, så det var godt at alle hadde lommelykter. Turen oppover gikk overraskende greit og alle kom seg helskinnet fram, selv om det ble en del pauser og noen måtte fram med inhalatoren. Det var ganske varmt å gå, men etter hvert begynte det å regne, og da vi kom til siste platå, var alle gjennomblaute av både regn og svette. Vi fikk beskjed om at vi måtte stå der oppe og vente på soloppgangen, for vi var litt tidlig ute. Klokka var da nesten halv 5, og sola skulle stå opp litt over 5. Så fort vi ble stående stille, ble det vanvittig kaldt, til og med noen heftige runder med ”Hode, skulder, kne og tå” hjalp ikke så veldig. Noen ivrige sjeler prøvde å dra i gang ”En bussjåfør” og ”Norge i rødt, hvitt og blått” for å få opp stemninga, men merkelig nok var ikke folk helt i det humøret, altså. Det var så kaldt!!!
Etter hvert ble det ganske lyst, og vi begynte å skjønne at dette var litt av en bomtur: på grunn av tåka kunne vi ikke se verken soloppgangen eller vulkanen! Det var litt skuffende, men vi måtte jo mest le! Jaja, vi kan i hvert fall skryte av at vi har vært oppå der! Alle var gira på å bare gå ned igjen da vi skjønte at det ikke kom til å bli noe mer å rope hurra for. Litt over halv 6 begynte vi å gå, og det var godt å få igjen noe varme i kroppen. Nå var det jo lyst, så vi kunne se veien foran oss – dvs, ”vei” er vel å ta litt hardt i.. Det var stort sett en utrolig bratt steinrøys som vi kreka oss nedover, og jeg fatter ikke åssen vi hadde greid å komme oss oppover der noen timer tidligere… Ellers var det fantastisk fin natur der! Vi brukte nesten 2 timer på nedoverturen, og så så vi aper! Det syntes vi var meget eksotisk, så vi måtte jo stoppe og glane litt. En av jentene slo hånda på en rot (og måtte sy 6 sting senere, men det gikk bra), ellers kom alle seg ned med helsa i relativt god behold. Noen slitne knær og legger, en del blåmerker og lettere forkjølelser, men sånt må man jo regne med. Det var jo en flott tur da, sånn alt i alt!
I bilen på vei hjem lå jeg og sov over girspaken, og sjåføren syns visst det var veldig morsomt å etterligne meg (har jeg fått vite senere). Da vi kom hjem, var klokka litt over 11 søndag, og alle stupte i seng, unntatt Kine og meg, som utrolig nok ikke var trøtte, så vi stupte i bassenget i stedet. Jeg greide å holde det gående til halv 8, da slokna jeg og sov i 13 timer. Digg!
I dag (mandag) har vi fri fordi det er kinesisk nyttår. Det er kanskje like greit, siden alle er stive og støle. Veilederen vår Stein kommer hit i dag eller imorra, så det blir greit å snakke litt med han igjen.
Vi prøvde å slappe av hjemme og sove litt på lørdagen, siden vi skulle ut å gå på natta. Kl 22 kjørte vi hjemmefra, og det tok ca to timer opp til der vi skulle begynne å gå. Til tross for en del trøtte ansikter og litt bilsyke gikk kjøreturen ganske greit for seg. Da vi kom opp, var det enda litt tid til vi skulle begynne å gå, men så var det et lite hus der hvor vi kunne vente og der fikk vi te og spilte biljard med sjåførene våre. Gøy!
Kl 01 starta vi turen, fulle av pågangsmot. Dette skulle vi klare – vi er da tross alt ekte norske fjellgeiter! Vi var altså oss ti norske jentene, to danske gutter og en del guider. Det var stein mørkt og veldig bratt, og vi så ingenting, så det var godt at alle hadde lommelykter. Turen oppover gikk overraskende greit og alle kom seg helskinnet fram, selv om det ble en del pauser og noen måtte fram med inhalatoren. Det var ganske varmt å gå, men etter hvert begynte det å regne, og da vi kom til siste platå, var alle gjennomblaute av både regn og svette. Vi fikk beskjed om at vi måtte stå der oppe og vente på soloppgangen, for vi var litt tidlig ute. Klokka var da nesten halv 5, og sola skulle stå opp litt over 5. Så fort vi ble stående stille, ble det vanvittig kaldt, til og med noen heftige runder med ”Hode, skulder, kne og tå” hjalp ikke så veldig. Noen ivrige sjeler prøvde å dra i gang ”En bussjåfør” og ”Norge i rødt, hvitt og blått” for å få opp stemninga, men merkelig nok var ikke folk helt i det humøret, altså. Det var så kaldt!!!
Etter hvert ble det ganske lyst, og vi begynte å skjønne at dette var litt av en bomtur: på grunn av tåka kunne vi ikke se verken soloppgangen eller vulkanen! Det var litt skuffende, men vi måtte jo mest le! Jaja, vi kan i hvert fall skryte av at vi har vært oppå der! Alle var gira på å bare gå ned igjen da vi skjønte at det ikke kom til å bli noe mer å rope hurra for. Litt over halv 6 begynte vi å gå, og det var godt å få igjen noe varme i kroppen. Nå var det jo lyst, så vi kunne se veien foran oss – dvs, ”vei” er vel å ta litt hardt i.. Det var stort sett en utrolig bratt steinrøys som vi kreka oss nedover, og jeg fatter ikke åssen vi hadde greid å komme oss oppover der noen timer tidligere… Ellers var det fantastisk fin natur der! Vi brukte nesten 2 timer på nedoverturen, og så så vi aper! Det syntes vi var meget eksotisk, så vi måtte jo stoppe og glane litt. En av jentene slo hånda på en rot (og måtte sy 6 sting senere, men det gikk bra), ellers kom alle seg ned med helsa i relativt god behold. Noen slitne knær og legger, en del blåmerker og lettere forkjølelser, men sånt må man jo regne med. Det var jo en flott tur da, sånn alt i alt!
I bilen på vei hjem lå jeg og sov over girspaken, og sjåføren syns visst det var veldig morsomt å etterligne meg (har jeg fått vite senere). Da vi kom hjem, var klokka litt over 11 søndag, og alle stupte i seng, unntatt Kine og meg, som utrolig nok ikke var trøtte, så vi stupte i bassenget i stedet. Jeg greide å holde det gående til halv 8, da slokna jeg og sov i 13 timer. Digg!
I dag (mandag) har vi fri fordi det er kinesisk nyttår. Det er kanskje like greit, siden alle er stive og støle. Veilederen vår Stein kommer hit i dag eller imorra, så det blir greit å snakke litt med han igjen.
fredag 23. januar 2009
Ny oppdatering
I dag har vi hatt fri på formiddagen og skal snart ha ettermiddagsforelesning. Greit å sove litt lenger om morran! Birgitte og jeg ble litt rastløse av alt bassenglivet, så vi gikk oss en tur i strøget også var vi på Viavia og spiste is etterpå. Man får jo aldri gå i fred her da, alle lurer på hvor vi skal og om vi vil sitte på med sykkeltaxi. Litt slitsomt 120. gangen man sier "no thank you", men.. Jaja!
Birgitte, Beate og jeg har kommet litt i gang med feltforberedelsene. I går begynte vi å lage en plan over hva vi skal spørre intervjuobjektene våre om, og tenkte litt på hva slags folk vi har lyst til å snakke med. Alt er veldig diffust enda, men vi er i hvert fall i gang. Vi har også begynt å skrive feltrapporten vi skal levere etter oppholdet. Den skal ikke inn før i april, men vi syns det er greit å begynne litt allerede nå.
Ellers lever vi fortsatt det glade liv i Yogya! Tida går kjempefort, og det er ikke så lenge til vi skal ut på Lombok. Da blir det ikke noe kjære mor lenger, og jeg er veldig spent på åssen detta prosjektet våres skal ta i vei. Men vi satser på at det går bra! Jeg gleder meg også til det begynner å skje litt mer – selv om det er fint å slappe av og ikke gjøre så mye hver dag så blir jeg litt rastløs… Vi leser mye bøker da, og spiller kort og svømmer og sitter ute om kveldene og har dype samtaler om livet. Det er egentlig det vi gjør (og dette er altså en del av utdannelsen vår, hehe!).
Vi har blitt litt kjent med en lokal gjeng som driver en bokhandel borti gata her. Der kan man enten kjøpe eller bytte til seg bøker, og det er tydeligvis en del turister som har vært innom der, for vi fant bøker på mange ulike språk, til og med norsk! Og i tillegg kan vi vaske klær der for en rimelig penge (selv om jeg tviler på at de gutta vasker klærne våres selv, tror nok de har noen andre som gjør det!). Uansett: bokhandlerfolka arrangerer turer oppå en vulkan som ligger i nærheten her, og dit har vi tenkt oss imorra! Det blir tur om natta, sånn at vi er oppå vulkanen ved soloppgang. Det gleder vi oss veldig til alle sammen! :)
Alt går fint, alle er stort sett friske og raske og fornøyde, men litt svette til tider. Men det klarer vi å leve med. Og forresten mamma: jeg har slutta å bite negler (for hundrede gang, men nå tror jeg faktisk det går bra!)
Birgitte, Beate og jeg har kommet litt i gang med feltforberedelsene. I går begynte vi å lage en plan over hva vi skal spørre intervjuobjektene våre om, og tenkte litt på hva slags folk vi har lyst til å snakke med. Alt er veldig diffust enda, men vi er i hvert fall i gang. Vi har også begynt å skrive feltrapporten vi skal levere etter oppholdet. Den skal ikke inn før i april, men vi syns det er greit å begynne litt allerede nå.
Ellers lever vi fortsatt det glade liv i Yogya! Tida går kjempefort, og det er ikke så lenge til vi skal ut på Lombok. Da blir det ikke noe kjære mor lenger, og jeg er veldig spent på åssen detta prosjektet våres skal ta i vei. Men vi satser på at det går bra! Jeg gleder meg også til det begynner å skje litt mer – selv om det er fint å slappe av og ikke gjøre så mye hver dag så blir jeg litt rastløs… Vi leser mye bøker da, og spiller kort og svømmer og sitter ute om kveldene og har dype samtaler om livet. Det er egentlig det vi gjør (og dette er altså en del av utdannelsen vår, hehe!).
Vi har blitt litt kjent med en lokal gjeng som driver en bokhandel borti gata her. Der kan man enten kjøpe eller bytte til seg bøker, og det er tydeligvis en del turister som har vært innom der, for vi fant bøker på mange ulike språk, til og med norsk! Og i tillegg kan vi vaske klær der for en rimelig penge (selv om jeg tviler på at de gutta vasker klærne våres selv, tror nok de har noen andre som gjør det!). Uansett: bokhandlerfolka arrangerer turer oppå en vulkan som ligger i nærheten her, og dit har vi tenkt oss imorra! Det blir tur om natta, sånn at vi er oppå vulkanen ved soloppgang. Det gleder vi oss veldig til alle sammen! :)
Alt går fint, alle er stort sett friske og raske og fornøyde, men litt svette til tider. Men det klarer vi å leve med. Og forresten mamma: jeg har slutta å bite negler (for hundrede gang, men nå tror jeg faktisk det går bra!)
mandag 19. januar 2009
Litt bilder fra Yogya ++
Nå skal vi se om jeg får til detta da... tenkte å legge ut noen bilder fra der vi bor og steder vi har vært, men internett svikter litt innimellom, så vi får se hva det blir til!
Dette er litt av hagen til Prambanan Guest House, hvor vi bor. Kjempekoselig med masse planter, små bord og utrolig hyggelige folk i resepsjonen.
Tradisjonell mat fra Indonesia. Dette er bl a rød ris, stekte nudler, grønnsaker og omelett.
Basseng i hagen!!
Idag har vi vært på skolen igjen, men det var ikke noe å rope hurra for. Foreleseren var et surrehue av en annen verden, og han syntes det var helt greit å snakke i tlf og sende melding mens han holdt foredrag. Og så forsvant han helt uten forvarsel ut av klasserommet og ble borte noen minutter, før han kom inn igjen og fortsatte. Dessuten var ikke engelsken hans helt på topp, så vi fikk liksom ikke helt med oss det han sa. Jeg syns det var bare utrolig morsomt hele greia, og sleit hardt med latterkrampa, men det var ikke så nøye, for foreleseren gadd aldri å se på oss uansett (han satt stort sett og glodde på pcen). Men men, moro lell!
Dette er litt av hagen til Prambanan Guest House, hvor vi bor. Kjempekoselig med masse planter, små bord og utrolig hyggelige folk i resepsjonen.
Tradisjonell mat fra Indonesia. Dette er bl a rød ris, stekte nudler, grønnsaker og omelett.
Basseng i hagen!!
Borobudurtempelet som vi besøkte forrige uke. Det var ganske stort!
Birgitte, Hege og meg på restaurant.
Idag har vi vært på skolen igjen, men det var ikke noe å rope hurra for. Foreleseren var et surrehue av en annen verden, og han syntes det var helt greit å snakke i tlf og sende melding mens han holdt foredrag. Og så forsvant han helt uten forvarsel ut av klasserommet og ble borte noen minutter, før han kom inn igjen og fortsatte. Dessuten var ikke engelsken hans helt på topp, så vi fikk liksom ikke helt med oss det han sa. Jeg syns det var bare utrolig morsomt hele greia, og sleit hardt med latterkrampa, men det var ikke så nøye, for foreleseren gadd aldri å se på oss uansett (han satt stort sett og glodde på pcen). Men men, moro lell!
Vi tar forresten buss til skolen hver dag, det tar ca 15 minutter og det går veldig greit. En fyr kjører bussen, og en annen henger ut døra og skriker til sjåføren når han må stoppe, hvis han ser at noen skal på. Det funker! Det er mye trafikk her, og folk er utålmodige. Hvis man ikke har klampen i bånn et halvt sekund etter at det har blitt grønt lys, legger alle de andre bilene seg på tuten med en gang.. Men det er ikke så ille som i jakarta, ihvertfall.
Folk er veldig åpne her, og kan skravle om alt mulig. Her om dagen stod jeg og diskuterte flyselskaper med en drosjesjåfør som tydeligvis hadde munndiaré, det var visst ikke måte på hvor spennende det var å snakke om Emirates og British Airways.. :) De fleste er veldig hyggelige og lurer på hvor vi kommer fra. Og alle vet at Oslo ligger i Norge!
I helga var Beate og jeg på aromaterapimassasje. Det var en.. tja.. litt smertefull opplevelse. Det gjorde dritvondt pluss at jeg er så kilen, så egentlig var det mest tortur for min del, men det var jo bra etterpå! Vi var også på søndagstur i en koselig, litt roligere del av byen. Det er gøy å traske rundt uten mål og mening, og så fant vi jo tilbake til hotellet igjen, heldigvis.
Jeg har fått indonesisk mobil, men skjønner ikke helt greia.. Det er ikke alle jeg får sendt melding til! Nr mitt er +68614730217, send gjerne melding :)
Håper alt er bra i Norge, jeg hører rykter om snøkaos allerede.. !
fredag 16. januar 2009
Dette e IKKJE nokka ferietur! eller..?
Jada, det ruller og går. Vi koser vårs fælt her asså! Til tross for at studielederen vår tidligere har gjort det klinkende klart at ”dette e IKKJE nokka ferietur!!”, så er det jo litt det, innimellom i hvert fall. Vi har jo forelesninger, men har fri om ettermiddagene, så det har blitt god tid til å leke turist også :) Neste uke blir det nok litt mer intensiv jobbing, med forberedelse av oppgaven vi skal skrive. Må gjøre litt research og finne kilder og sånt. Gleder meg til å komme i gang med det også!
I går var vi og så på to templer: buddhistiske Borobudur-templet og hinduistiske Prambanan templet. Veldig fine begge to, men infiltrert av masse selgere som skulle prakke på oss alt mulig, og dessuten mange skolebarn som ville ta bilder av oss. Ved Prambanan var det også en guttegjeng i 14-årsalderen som ropte masse etter vårs, og de syntes det var DØDSFLAUT da vi faktisk svarte, haha! Vi fikk etter hvert et solid pilgrimstog gående etter vårs, mest barn og ungdommer. Ble litt slitsomt i lengden, men det måtte vi jo bare ta med et smil. Sånn: :)
Resten av ettermiddagen ble brukt i svømmebassenget, finpussing av synkronsvømmeshowet til meg og Beate. Vi sikter høyt og har tenkt å hanke inn gull neste OL, så det er bare å øve! Fantastisk å ha basseng i hagan!
I kveld skal vi ut på nabokafeen, der er det nemlig jazzkveld. Så får vi se hva det innebærer :) Og i helga blir det nok kanskje litt shopping, en tur ut, bading, soling og muligens massasje. Har vi det fint? Ja, det har vi :)
I går var vi og så på to templer: buddhistiske Borobudur-templet og hinduistiske Prambanan templet. Veldig fine begge to, men infiltrert av masse selgere som skulle prakke på oss alt mulig, og dessuten mange skolebarn som ville ta bilder av oss. Ved Prambanan var det også en guttegjeng i 14-årsalderen som ropte masse etter vårs, og de syntes det var DØDSFLAUT da vi faktisk svarte, haha! Vi fikk etter hvert et solid pilgrimstog gående etter vårs, mest barn og ungdommer. Ble litt slitsomt i lengden, men det måtte vi jo bare ta med et smil. Sånn: :)
Resten av ettermiddagen ble brukt i svømmebassenget, finpussing av synkronsvømmeshowet til meg og Beate. Vi sikter høyt og har tenkt å hanke inn gull neste OL, så det er bare å øve! Fantastisk å ha basseng i hagan!
I kveld skal vi ut på nabokafeen, der er det nemlig jazzkveld. Så får vi se hva det innebærer :) Og i helga blir det nok kanskje litt shopping, en tur ut, bading, soling og muligens massasje. Har vi det fint? Ja, det har vi :)
mandag 12. januar 2009
Fra Jakarta til Yogya
Dagene i Jakarta gikk unna med en del soving (fortsatt litt døgnville), selvom vi bodde rett ved en moské som starta bønneshowet halv 5 om morran, og man kunne ikke unngå å høre det.. Herlig! Det ble også noe farting rundt i byen, men det var en litt slitsom by.. Veldig mye trafikk og folk. Og trafikkregler var det ikke så nøye med - neida, her var det stort sett bånn gass og bare prøve å unngå å røske med seg sidespeilene til nabobilen. Rart det er mye ulykker her? Veien var delt inn i ulike felter, men det var det heller ingen som brydde seg om. Jaja, vi kom hvertfall derfra med helsa i behold!
Nå er vi i Yogya, etter en 8 timers togtur over hele Java. Det gikk helt greit, men det var en TV som stod på i kupeen med et vanvittig volum som overdøvet både sov-i-ro og ipod på full gves. Men det gikk altså greit, og så langt har Yogya vært over all forventning! Etter anbefaling fra Ingrid, dro vi rett til Prambanan Guest House og booket rom for de neste tre ukene. Her er det grove rundstykker til frokost og svømmebasseng i hagan - hva mer kan man ønske seg? Takk Ingrid! Skulle hilse fra Sugi/Suki, forresten, hu jobber her enda og hu husker deg!
Vi bor i et veldig koselig strøk med små kafeer (har allerede vært på Viavia, Ingrid!), hoteller og sykkeldrosjer overalt. Og alle vi møter er veldig blide og vil skravle med oss :) Det er masse å finne på her: arrangerte guideturer, rafting, sykkelturer, massasjekurs, kokkekurs +++, så vi skal nok kose oss her ja!
Idag morres var vi innom det norske hus, som ligger like ved campus til universitetet. Dette er liksom vårt hus da, hvor vi kan jobbe med skoleting eller bare henge. Det var kjempefint der, med en koselig hage uttafor, kjøleskap og alt mulig, og et bad vi ikke har sett makan til på lenge. Så det er bare fryd og gammen :)
Etterpå var vi på universitetet og hadde første forelesning, som var en innføring i Indonesias kolonihistorie og nyere historie. Det var greit det, men foreleseren surra litt mye og var ikke sånn veldig god i engelsk. Men vi satser på at det går bedre etter hvert. Universitetet er kjempedigert og har vel 50 000 studenter fordelt på ulike fakulteter og avdelinger. Litt større enn Uia :)
Har blitt liiiiitt forkjøla pga airconditionen på rommet, men skal ikke klage asså! Alt er veldig bra!
Nå er vi i Yogya, etter en 8 timers togtur over hele Java. Det gikk helt greit, men det var en TV som stod på i kupeen med et vanvittig volum som overdøvet både sov-i-ro og ipod på full gves. Men det gikk altså greit, og så langt har Yogya vært over all forventning! Etter anbefaling fra Ingrid, dro vi rett til Prambanan Guest House og booket rom for de neste tre ukene. Her er det grove rundstykker til frokost og svømmebasseng i hagan - hva mer kan man ønske seg? Takk Ingrid! Skulle hilse fra Sugi/Suki, forresten, hu jobber her enda og hu husker deg!
Vi bor i et veldig koselig strøk med små kafeer (har allerede vært på Viavia, Ingrid!), hoteller og sykkeldrosjer overalt. Og alle vi møter er veldig blide og vil skravle med oss :) Det er masse å finne på her: arrangerte guideturer, rafting, sykkelturer, massasjekurs, kokkekurs +++, så vi skal nok kose oss her ja!
Idag morres var vi innom det norske hus, som ligger like ved campus til universitetet. Dette er liksom vårt hus da, hvor vi kan jobbe med skoleting eller bare henge. Det var kjempefint der, med en koselig hage uttafor, kjøleskap og alt mulig, og et bad vi ikke har sett makan til på lenge. Så det er bare fryd og gammen :)
Etterpå var vi på universitetet og hadde første forelesning, som var en innføring i Indonesias kolonihistorie og nyere historie. Det var greit det, men foreleseren surra litt mye og var ikke sånn veldig god i engelsk. Men vi satser på at det går bedre etter hvert. Universitetet er kjempedigert og har vel 50 000 studenter fordelt på ulike fakulteter og avdelinger. Litt større enn Uia :)
Har blitt liiiiitt forkjøla pga airconditionen på rommet, men skal ikke klage asså! Alt er veldig bra!
torsdag 8. januar 2009
Jakarta!
Jaja, da har vi endelig installert vårs på hotellet i Jakarta, 52 timer etter at jeg dro fra Kristiansand. Vi sov en natt i London imellom der, da, men likevel var det en rimelig lang reise. Litt lei av å fly nå, tro det eller ei.. Vi kom greit igjennom sikkerhetskontroller og alt det, selv om vi bare har visum for 60 dager. Men det hjelper alltid å smile pent og si at vi skal fikse mer visum senere :) For det skal vi jo! Her er det forresten dødsstraff for å deale med narkotika.. hvis noen lurte.
Vi ligger 6 timer foran Norge, så nå er det kveld her. Har mest lyst til å sove, men vi fant ut at vi kunne jo ikke legge vårs kl 8 selvom vi ikke har sovi så mye på ca to døgn! Så da ble det å traske en tur i området istedet. Hotellet ligger litt i utkanten av byen, så det er ikke så veldig mye her annet enn masse mopeder og folk som reker rundt i gatene og selger diverse ting osv.
Imorra tar vi sikkert en liten bytur. Vi skal være her til søndag, så reiser vi videre til Yogiakarta. Adios, da tar jeg kvelden!
Vi ligger 6 timer foran Norge, så nå er det kveld her. Har mest lyst til å sove, men vi fant ut at vi kunne jo ikke legge vårs kl 8 selvom vi ikke har sovi så mye på ca to døgn! Så da ble det å traske en tur i området istedet. Hotellet ligger litt i utkanten av byen, så det er ikke så veldig mye her annet enn masse mopeder og folk som reker rundt i gatene og selger diverse ting osv.
Imorra tar vi sikkert en liten bytur. Vi skal være her til søndag, så reiser vi videre til Yogiakarta. Adios, da tar jeg kvelden!
tirsdag 6. januar 2009
Reiser imorra!
Siste kveld før avreise.... Den har blitt tilbragt hjemme i stua sammen med Maya, Njål og Njål sine supergode skoleboller. Takk :)
Har pakka alt ferdig, men lurer litt på om jeg har glemt noe.. kofferten er jo ikke dritfull! :O Men det er kanskje like greit når jeg skal drasse rundt på detta.
Jeg reiser tidlig imorra og har litt angst for å forsove meg, men det går vel greit, siden mine fantastiske samboere skulle stå opp de også så vi fikk spist frokost sammen <3
Hasta la vista :)
Har pakka alt ferdig, men lurer litt på om jeg har glemt noe.. kofferten er jo ikke dritfull! :O Men det er kanskje like greit når jeg skal drasse rundt på detta.
Jeg reiser tidlig imorra og har litt angst for å forsove meg, men det går vel greit, siden mine fantastiske samboere skulle stå opp de også så vi fikk spist frokost sammen <3
Hasta la vista :)
fredag 2. januar 2009
Snart Indonesia!
Ja, da har jeg endelig somla meg til å lage blogg! Meget imponert over meg selv nå asså, dere som kjenner meg vet at jeg ikke akkurat er noe teknisk geni :)
Om noen veldig få dager reiser jeg fra Norge og kommer ikke igjen før i april. Feltarbeid i Indonesia!! Det har vi venta så lenge på, og nå skjer det :) Jeg skjønner liksom ikke helt at vi snart drar, og at det er litt lenge å være borte.. men jeg gleder meg utrolig mye, det kommer til å bli SÅ bra! :D Må bare skrive pakkeliste først :)
Beate, Birgitte og jeg reiser sammen: London-Dubai-Jakarta. Det blir en laaaaaang reise, men det gleder jeg meg til! Fly er gøy! Så skal vi være noen dager i Jakarta på Java, før vi drar videre til Yogiakarta. Der skal vi være i tre uker og ha forelesninger og forberede vårs før vi skal uti felten.
Vi skal gjøre felt på øya Lombok (rett ved Bali), og der skal vi skrive om naturressursforvaltning og hvordan forvaltningen påvirker livet til de som bor der. På Lombok er det en vulkan, masse regnskog og nasjonalpark, og det er det vi skal fokusere på. Vi skal prate med lokale folk, og skal derfor ha med egen tolk hele veien! Det blir litt rart.. men ingen av vårs er suverene i indonesisk, så det trengs nok.
Det blir nok ikke noe Tanzania 2 dette her - vi har ikke med reiseledere, så her nytter det ikke å bare henge seg bevisstløst på Baker og satse på at ting fikser seg. Nå må vi fikse selv! Veilederen vår Stein kommer til å være med vårs et par uker, men ellers er det egentlig bare vårs tre. Og de 7 andre jentene de første tre ukene, da. Det er litt skummelt.. men hva hadde vel livet vært uten litt utfordringer :)
Om noen veldig få dager reiser jeg fra Norge og kommer ikke igjen før i april. Feltarbeid i Indonesia!! Det har vi venta så lenge på, og nå skjer det :) Jeg skjønner liksom ikke helt at vi snart drar, og at det er litt lenge å være borte.. men jeg gleder meg utrolig mye, det kommer til å bli SÅ bra! :D Må bare skrive pakkeliste først :)
Beate, Birgitte og jeg reiser sammen: London-Dubai-Jakarta. Det blir en laaaaaang reise, men det gleder jeg meg til! Fly er gøy! Så skal vi være noen dager i Jakarta på Java, før vi drar videre til Yogiakarta. Der skal vi være i tre uker og ha forelesninger og forberede vårs før vi skal uti felten.
Vi skal gjøre felt på øya Lombok (rett ved Bali), og der skal vi skrive om naturressursforvaltning og hvordan forvaltningen påvirker livet til de som bor der. På Lombok er det en vulkan, masse regnskog og nasjonalpark, og det er det vi skal fokusere på. Vi skal prate med lokale folk, og skal derfor ha med egen tolk hele veien! Det blir litt rart.. men ingen av vårs er suverene i indonesisk, så det trengs nok.
Det blir nok ikke noe Tanzania 2 dette her - vi har ikke med reiseledere, så her nytter det ikke å bare henge seg bevisstløst på Baker og satse på at ting fikser seg. Nå må vi fikse selv! Veilederen vår Stein kommer til å være med vårs et par uker, men ellers er det egentlig bare vårs tre. Og de 7 andre jentene de første tre ukene, da. Det er litt skummelt.. men hva hadde vel livet vært uten litt utfordringer :)
Abonner på:
Innlegg (Atom)