Da var det slutt, gitt! Hundre mer eller mindre fantastiske dager i Asia har gått, vi har hatt en enestående og flott reise gjennom fire land. Jeg husker så godt i høst, hvor vi planla turen, gleda oss og var spente og forventningsfulle. Tiden i Yogia virker veldig lenge siden, det virker nesten som en annen tur. Og da vi reiste videre til Lombok, fløy tida av gårde med feltarbeidet og mye annet gøy. Plutselig var vi på ferie på Gili-øyene, deretter Flores, og så den virkelige ferien vår: Bangkok, Kambodsja og Kuala Lumpur. Og snart er vi atter en gang tilbake i Jakarta, hvor det hele starta. På tide å reflektere litt: hva har vi fått ut av turen?
Vi har lært VELDIG mye, ikke bare om naturressursforvaltning og Indonesias historiske og politiske bakgrunn, men også om en kultur som er helt annerledes enn vår egen. Veldig klisjé, men helt sant. Noen ganger er det vanskelig å akseptere at dette er deres kultur og at det må vi bare finne oss i. For eksempel når folk ikke for sitt bare liv greier å stå i kø, men heller bruker albuene for å komme fram. Utålmodigheten i trafikken. Det at folk er så stolte at de heller gir oss feil informasjon enn å innrømme at de ikke har peiling på hva vi egentlig spør om. Men vi har også møtt en kultur som er utrolig gjestfri og åpen. Hvor ofte skjer det i Norge at fremmede på gata ber oss i bryllup eller på middag?
Mye moro har vi hatt på turen, og vi kjenner hverandre nå ut og inn og har utviklet en slags feltarbeid-humor som sikkert ingen andre syns er noe morsom, og det er kanskje like greit. Birgitte og Beate har vært det beste reisefølget man kunne ønske seg – tusen takk for turen, jenter!! Gleder meg til Birgitte får gravd fram vaffeljernet sitt i Kristiansand :)
Mange ulike fasiliteter har vi vært borti, selv om noen kanskje var av skuffende kvalitet: ”Se på den doen a! Den bare står der!” Jeg vet ikke hva slags doer du egentlig er vant til fra Grimstad, Beate, men jeg syns nå en apatisk do er bedre enn en som hopper.
På turen har vi for øvrig lært at det kan være vanskelig å skille mellom de ulike artene i dyras verden: ”Se på den svære hunden der a! Guri malla, den var jo kjempestor!” Ehh, det var en kalv, Beate. Nå skal det sies at jeg selv trodde at hunden i hagen vår var en gris, men til mitt forsvar var den lys i pelsen og det var litt mørkt. Birgitte er ikke noe bedre – hun ser ikke forskjell på en øgle en hund. Hunden er altså som poteten har vi funnet ut; den kan brukes til alt.
Mange inntrykk har vi vært borti… Selv om Indonesia er et fattig land, er folk stort sett glade for det de har. Vi har jo fått et litt annet perspektiv på mye og mangt og fått et innblikk i livene til mennesker som ikke er så ufattelig heldige som oss selv. Vi har blitt vant til lav standard, og enkle ting som såpe og dopapir på hotellbadet kan redde hele dagen. Til tider har vi følt oss ekstremt hvite, for eksempel når folk helt plutselig og uten hemninger stikker et kamera opp i trynet våres sånn at de kan vise hele slekta bilder av oss. Eller når indonesere sier rett ut at de føler seg underlegne og at Indonesia er utrolig fattig og tilbakestående i forhold til Norge. Hva skal man svare da?
Vi har møtt mange mennesker i alle aldre og samfunnsklasser. Oki og Adi, tolkene våre. De kjempesøte resepsjonistene i Yogia, og den lettere homofile servitøren over veien som elsker James Blunt og Celine Dion. Agus Pramusinto, fakultetslederen med det vanvittig brede gliset. Ambassadøren i Jakarta, som viste seg å være kjempekul. Alle barna i Mataram, som bygger sin egen skole. Soria i Suranadi, dama som virkelig ga oss en indonesisk kvinnes perspektiv på ekteskap, kjønnsroller og likestilling. Fantastiske Gregorius som vi kjørte med på Flores. Ukjente folk som ber oss i bryllup eller inn på verandaen for en kopp te. Og massevis av intervjuobjekter. Vi har i hvert fall fått praktisert mye engelsk, og det blir nok rart at vi ikke lenger trenger å gestikulere voldsomt og stotre fram noen indonesiske høflighetsfraser når vi handler i butikken.
16 flyturer, x antall timer i taxi, tuk-tuk og sykkeldrosje, humpete busser, lange togturer. Vi har sett utrolig mye og vært mange plasser. Og noe av opplevelsen er jo transporten, syns jeg. Nå skal vi reise hjem og skrive bacheloroppgave basert på oppholdet i Indonesia. Hvordan det går, vil tiden vise. En ting er sikkert: jeg skal nok tilbake til Asia igjen! Dett var dett – takk for oppmerksomheten!
mandag 13. april 2009
lørdag 11. april 2009
Kuala Lumpur
Ting går ikke alltid helt som planlagt. Nest siste dagen i Kambodsja ble Kjetil innlagt på sykehuset med mageparasitt, eller hva det het. Han hadde kanskje spist noe dårlig mat… Så han måtte være der et par dager og få antibiotika. Så det endte med at Birgitte og jeg måtte reise alene til Kuala Lumpur mens Beate ble igjen hos Kjetil. Heldigvis er han bedre nå, og i skrivende stund er begge to på vei hit.
I går måtte Birgitte og jeg klare oss alene, med alt det innebærer av kartlesing, pruting på taxi og alt annet som Beate som regel fikser bedre enn oss. Men vi kom oss da fram til hotellet. I heisen møtte vi en mann som først var veldig hyggelig, i hvert fall før han begynte å spørre hvor lenge skal dere være her? Har dere kjærester? Hvilket rom bor dere på? Kanskje jeg kan komme på rommet deres? Ehh.. Nei! Så vi bare stakk av og syns kanskje han var litt i frekkeste laget!
I går kveld dro vi ut for å orientere oss litt i nabolaget. Vi hadde nemlig lovt Beate å lage et skikkelig turbo-turist-opplegg for henne og Kjetil når de kommer, sånn at de rekker å se litt i hvert fall. Utgangspunktet var jo litt snaut, i og med at vi holdt kartet opp ned store deler av tiden og at vi trodde vi visste hvor på kartet vi var. Der tok vi feil. Men vi greide i hvert fall å ta railway’en et stykke (subway, bare over bakken), og så spurte vi oss frem resten, så tilslutt havna vi i et strøk (jeg vet fortsatt ikke hvor på kartet vi var) og fant en frisør og stussa håret begge to. Fikk full vask av håret og en føneprosess som aldri tok slutt, til tider var det tre mennesker som stod oppi håret våres samtidig. Jada, service! Vi ble fornøyde!
Så tok vi en taxi tilbake og spiste middag på hotellet. Der møtte vi en som vi kanskje tror er hotelldirektøren – han går i hvert fall i fin dress og ser veldig important ut. Han traska rundt og skravla med gjestene, veldig blid og koselig kar, en skikkelig folkets mann! Det likte vi! :)
I dag tok vi railway’en igjen uten store problemer, og dro til et kjøpesenter hvor Birgitte virkelig fikk svidd av en del penger. Men så fikk hu mye fint også, da! Jeg kjøpte ikke så mye. Det er vanvittig store sentre her, i hvert fall for en som er vant til stortorvet i Kongsberg. Vi gikk oss bort stadig vekk. Men vi er litt stolte av at vi begynner å bli ganske drevne på å ta railway!
Nå pøsregner det. Det gjør det hver ettermiddag, fortalte hotelldirektøren. Hurra! Også vi som kasta regnponchoen på Gili Trawangan. Skulle gjerne hatt den nå. Vi sitter og venter på Beate og Kjetil, de kommer snart til hotellet. Så får vi se hva de orker å finne på. Det går litt dårlig med det turbo-turist-opplegget, så det er mulig vi må ta noe på sparket altså. Vi har litt tid igjen i Kuala Lumpur, før vi setter oss på flyet til Jakarta på mandag, og videre hjem mot Norge på tirsdag. Da er det slutt på moroa! Veldig rart.. Men jeg gleder meg kjempemasse til å komme hjem også!! :)
I går måtte Birgitte og jeg klare oss alene, med alt det innebærer av kartlesing, pruting på taxi og alt annet som Beate som regel fikser bedre enn oss. Men vi kom oss da fram til hotellet. I heisen møtte vi en mann som først var veldig hyggelig, i hvert fall før han begynte å spørre hvor lenge skal dere være her? Har dere kjærester? Hvilket rom bor dere på? Kanskje jeg kan komme på rommet deres? Ehh.. Nei! Så vi bare stakk av og syns kanskje han var litt i frekkeste laget!
I går kveld dro vi ut for å orientere oss litt i nabolaget. Vi hadde nemlig lovt Beate å lage et skikkelig turbo-turist-opplegg for henne og Kjetil når de kommer, sånn at de rekker å se litt i hvert fall. Utgangspunktet var jo litt snaut, i og med at vi holdt kartet opp ned store deler av tiden og at vi trodde vi visste hvor på kartet vi var. Der tok vi feil. Men vi greide i hvert fall å ta railway’en et stykke (subway, bare over bakken), og så spurte vi oss frem resten, så tilslutt havna vi i et strøk (jeg vet fortsatt ikke hvor på kartet vi var) og fant en frisør og stussa håret begge to. Fikk full vask av håret og en føneprosess som aldri tok slutt, til tider var det tre mennesker som stod oppi håret våres samtidig. Jada, service! Vi ble fornøyde!
Så tok vi en taxi tilbake og spiste middag på hotellet. Der møtte vi en som vi kanskje tror er hotelldirektøren – han går i hvert fall i fin dress og ser veldig important ut. Han traska rundt og skravla med gjestene, veldig blid og koselig kar, en skikkelig folkets mann! Det likte vi! :)
I dag tok vi railway’en igjen uten store problemer, og dro til et kjøpesenter hvor Birgitte virkelig fikk svidd av en del penger. Men så fikk hu mye fint også, da! Jeg kjøpte ikke så mye. Det er vanvittig store sentre her, i hvert fall for en som er vant til stortorvet i Kongsberg. Vi gikk oss bort stadig vekk. Men vi er litt stolte av at vi begynner å bli ganske drevne på å ta railway!
Nå pøsregner det. Det gjør det hver ettermiddag, fortalte hotelldirektøren. Hurra! Også vi som kasta regnponchoen på Gili Trawangan. Skulle gjerne hatt den nå. Vi sitter og venter på Beate og Kjetil, de kommer snart til hotellet. Så får vi se hva de orker å finne på. Det går litt dårlig med det turbo-turist-opplegget, så det er mulig vi må ta noe på sparket altså. Vi har litt tid igjen i Kuala Lumpur, før vi setter oss på flyet til Jakarta på mandag, og videre hjem mot Norge på tirsdag. Da er det slutt på moroa! Veldig rart.. Men jeg gleder meg kjempemasse til å komme hjem også!! :)
tirsdag 7. april 2009
Templer, veldedighet og kanskje krokodille?
Vi er på tredje dagen i Siem Reap, og jeg må gjøre en ting klinkende klart: Jeg blir bare mer og mer glad i Kambodsja! Blir stadig vekk positivt overraska over dette landet og hvor mye bra som skjer her. Hvis man vil, er det mange muligheter for turister til å gjøre gode gjerninger, for eksempel støtte organisasjoner som jobber med mineofre, beskyttelse av barns rettigheter, kjøpe postkort til inntekt for fritidstilbud for barn.. Man kan jobbe som frivillig for ulike prosjekter, spise på restauranter som støtter fattige familier og gatebarn, donere blod, få massasje fra blinde og dermed støtte ”blindeforbundet”.. i tillegg er folk ganske miljøbevisste her. Det er så flott atte!! :)
I går morges stod vi opp halv fem om morran, for å reise og se soloppgangen ved det berømte Angkor Wat-tempelet. Birgitte og jeg var supertrøtte, vi hadde nemlig sitti og vasa til langt på natt kvelden før. Det var litt dumt. (Birgitte og jeg fungerer altså som et gammalt ektepar nå; etter å ha delt rom, spist omtrent det samme og sitti sammen på all kollektiv transport i 3 måneder, finner vi ut siste uka at hmm, kanskje fellesøkonomi hadde vært greit? Dessuten er det kjekt å samarbeide om det, siden det er ganske vanskelig å få tak i vekslepenger her).
Uansett, vi dro av gårde i nattens mulm og mørke. (Hva er mulm, egentlig?) Det småregna litt, men det ga seg heldigvis etter hvert. Da vi kom fram, stod vi og venta i spenning på denna soloppgangen, og Kjetil dro fram en kvikk lunsj som letta betraktelig på stemningen! Det er jo tross alt påske! Sola stod opp, men det var jo selvfølgelig overskya, så det var ikke det helt store.
Etterpå gikk vi en tur rundt Angkor Wat, og det var fint og flott, men jeg er igrunn ikke så begeistra for templer i lengden, så jeg var glad da vi reiste videre til Bayon, som er et annet kjent tempel. Det var veldig imponerende – massevis av ansikter høgd ut i stein. Men det var veldig stort også. Etter å ha surra rundt og leita etter hverandre en times tid, dro vi for å se enda et tempel.
Så måtte vi en tur hjemom for å ha litt tempelpause. Vi bada i hagen sammen med de andre norske som bor her, og en canadier. Koselig! Om kvelden dro vi tilbake til templene og rei på elefanter opp til et annet tempel for å se solnedgangen der. MEN, som alltid når vi prøver oss på slikt, var ikke naturen på vår side denne gangen heller. Skyene gjorde at vi ikke så en dritt. Så da var det bare å gå ned igjen. Haha! Elefantturen var gøy, da!
I dag leide vi sykler på hotellet (til inntekt for barns utdanning – enda et flott prosjekt!) og sykla til byen. Der besøkte vi et digert marked som tilbød alt man kunne ønske seg og mer til. Fikk handla litt småting. Etterpå dro de andre tilbake til hotellet, for de skulle se på enda et tempel. For min del var begeret ganske fullt når det gjelder templer (det rant nesten litt over også, tror jeg), så jeg tusla en liten runde til i byen og koste meg glugg ihjæl med å handle i koselige småboder og skravle med hyggelige folk som jeg ikke kjenner.
Så sykla jeg til et barnesykehus i nærheten; hadde nemlig bestemt meg for å gi blod. Etter en del plunder med å finne fram, åpenbarte hovedinngangen seg. Prosessen gikk greit for seg, jeg fikk en brus, vitaminkjeks, en fin t-skjorte og litt blodbankpropaganda i form av brosjyrer og klistremerker. Også må jeg spise jern i en uke, men det går fint. Det er absolutt verdt det!
Barnesykehuset er enda en av tingene som har imponert meg ved Kambodsja. Det er gratis for alle barn, siden de fleste familier ikke har penger til sykehus. Sykehuset redder 2800 barneliv hver måned!
Nå skal vi snart ut og spise middag – Kjetil har lyst til å prøve krokodillesteik! Får se om jeg er like tøff… Tror ikke det, egentlig.
I går morges stod vi opp halv fem om morran, for å reise og se soloppgangen ved det berømte Angkor Wat-tempelet. Birgitte og jeg var supertrøtte, vi hadde nemlig sitti og vasa til langt på natt kvelden før. Det var litt dumt. (Birgitte og jeg fungerer altså som et gammalt ektepar nå; etter å ha delt rom, spist omtrent det samme og sitti sammen på all kollektiv transport i 3 måneder, finner vi ut siste uka at hmm, kanskje fellesøkonomi hadde vært greit? Dessuten er det kjekt å samarbeide om det, siden det er ganske vanskelig å få tak i vekslepenger her).
Uansett, vi dro av gårde i nattens mulm og mørke. (Hva er mulm, egentlig?) Det småregna litt, men det ga seg heldigvis etter hvert. Da vi kom fram, stod vi og venta i spenning på denna soloppgangen, og Kjetil dro fram en kvikk lunsj som letta betraktelig på stemningen! Det er jo tross alt påske! Sola stod opp, men det var jo selvfølgelig overskya, så det var ikke det helt store.
Etterpå gikk vi en tur rundt Angkor Wat, og det var fint og flott, men jeg er igrunn ikke så begeistra for templer i lengden, så jeg var glad da vi reiste videre til Bayon, som er et annet kjent tempel. Det var veldig imponerende – massevis av ansikter høgd ut i stein. Men det var veldig stort også. Etter å ha surra rundt og leita etter hverandre en times tid, dro vi for å se enda et tempel.
Så måtte vi en tur hjemom for å ha litt tempelpause. Vi bada i hagen sammen med de andre norske som bor her, og en canadier. Koselig! Om kvelden dro vi tilbake til templene og rei på elefanter opp til et annet tempel for å se solnedgangen der. MEN, som alltid når vi prøver oss på slikt, var ikke naturen på vår side denne gangen heller. Skyene gjorde at vi ikke så en dritt. Så da var det bare å gå ned igjen. Haha! Elefantturen var gøy, da!
I dag leide vi sykler på hotellet (til inntekt for barns utdanning – enda et flott prosjekt!) og sykla til byen. Der besøkte vi et digert marked som tilbød alt man kunne ønske seg og mer til. Fikk handla litt småting. Etterpå dro de andre tilbake til hotellet, for de skulle se på enda et tempel. For min del var begeret ganske fullt når det gjelder templer (det rant nesten litt over også, tror jeg), så jeg tusla en liten runde til i byen og koste meg glugg ihjæl med å handle i koselige småboder og skravle med hyggelige folk som jeg ikke kjenner.
Så sykla jeg til et barnesykehus i nærheten; hadde nemlig bestemt meg for å gi blod. Etter en del plunder med å finne fram, åpenbarte hovedinngangen seg. Prosessen gikk greit for seg, jeg fikk en brus, vitaminkjeks, en fin t-skjorte og litt blodbankpropaganda i form av brosjyrer og klistremerker. Også må jeg spise jern i en uke, men det går fint. Det er absolutt verdt det!
Barnesykehuset er enda en av tingene som har imponert meg ved Kambodsja. Det er gratis for alle barn, siden de fleste familier ikke har penger til sykehus. Sykehuset redder 2800 barneliv hver måned!
Nå skal vi snart ut og spise middag – Kjetil har lyst til å prøve krokodillesteik! Får se om jeg er like tøff… Tror ikke det, egentlig.
søndag 5. april 2009
Kambodsja!
Nytt land igjen, det tredje denne uka: Kambodsja. Og for et land! De få dagene vi har vært her, har gjort veldig inntrykk på meg, på godt og vondt.
Vi starta i hovedstaden Phnom Penh. Allerede fra første stund la vi merke til et av de store sosiale problemene her i landet - barn som selger aviser eller tigger på gata. Det er fælt å se på, og vi vil så gjerne hjelpe alle, men det er så mange av dem. Og penga går som regel til voksne bakmenn som utnytter barna. Istedet for å gi penger, har vi alltid med en ekstra vannflaske eller noe mat å gi dem, så vet vi at det ihvertfall går rett til barna. Barneprostitusjon er dessverre også et problem her, men heldigvis er det mye som gjøres for å sette fokus på det, og for at turister også skal hjelpe til å redusere det.
Kambodsja har en spennende, men fæl historie. Jeg visste ikke så mye om Pol Pot og Røde Khmer før, men lærte masse nå, og det også gjorde veldig inntrykk. Røde Khmer kom til makten i 1975, under ledelse av Pol Pot, og målet var å skape et etnisk rent bondesamfunn. Innbyggerne i hovedstaden ble derfor evakuert ut på landet for å jobbe som "slaver" med jordbruk. Folk slet seg ihjæl og fikk lite mat, men siden Kambodsja nettopp hadde vært gjennom en lang borgerkrig, var det mange som hadde tro på at Røde Khmer representerte positive endringer.
Første dagen i Phnom Penh besøkte vi Tuol Sleng-museet, som tidligere fungerte som fengsel og torturkammer under Røde Khmer-regimet. 20 000 innbyggere - menn, kvinner og barn - som var mistenkte for å ikke ha sympati med Røde Khmer ble sendt hit og torturert til døde med alle slags jævlige metoder og redskaper. Kun 7 stk av alle sammen kom fra det med livet i behold. Regimet utryddet også alle vietnameserne og mange av kineserne i landet i løpet av de fire årene de satt.
Museet var fullt av bilder av ofrene før og etter tortur, torturinstrumenter og hodeskaller. Vi fikk også komme inn i de små cellene menneskene satt i.
Senere på dagen dro Birgitte og jeg ut på "dødsmarkene" - the Killing fields, hvor Røde Khmer-soldater frakta ut folk for å henrette dem. Stedet var en eneste stor massegrav, og det stod skilt om hva som ble gjort på de ulike stedene..
Jeg fatter ikke at dette bare er 30 år siden!! Selv om det var en trist dag, syns jeg det er viktig at vi drar på sånne steder og får et større innblikk i bakgrunnen til landet. Etter å ha sett alt dette, beundrer jeg virkelig kambodsjerne (heter det det?) for måten de er på: åpne, gjestfrie, hyggelige, pratsomme - et fantastisk folk til tross for det de har vært igjennom. Selv om jeg generelt er ganske lei av selgere og masete taxisjåfører, så merker jeg at jeg tåler litt ekstra her i landet. Det koster jo ingenting å være litt hyggelig tilbake mot dem :)
Andre, mer koselige ting vi har gjort, er å kjøre båt på elva Tonle Sap, og besøkt kongens palass. Der ble Birgitte en stk hvit tskjorte rikere, størrelse litt for stor. Hvorfor? Hun hadde nemlig på seg singlet og et sjal over, men det var ikke tillatt, ropte den noe ampre mannen ved billettluka. Det er første gang jeg har opplevd at et sjal over skuldrene ikke er nok.. Så hu måtte kjøpe en t-skjorte, gitt. Ærlig talt asså, ikke et vondt ord om kongen av Kambodsja, men herregud a, er det så nøye?! Kong Harald er sikkert mye greiere, tror jeg :)
Idag tok vi buss til Siem Reap, det tok 6 timer. På veien hadde vi et stopp, og utafor bussen ble vi overfalt av ivrige unger som ville selge frukt. De snakka godt engelsk, og jeg ble stående en stund og skravle litt. Og alle var så søte at vi måtte jo kjøpe av dem.. Så satt vi der på bussen da, med bananer og ananas og mango oppover øra. Lunsjen var iallefall sikra!
Nå bor vi på et flott backpackersted, som faktisk er norskdrevet! Og vi møtte fire norske gutter her i stad. Var veldig rart å snakke norsk med noen andre!! Kommer til å få helt sjokk når jeg kommer hjem til Norge...
Av severdigheter og gjøremål i Siem Reap kan det nevnes Angkor Wat-templene, sykkeltur, markeder, fiskemassasje (!!), nyte livet ved svømmebassenget og muligens på et sykehus og gi blod - det har jeg lyst til! Mer oppdatering følger :)
Vi starta i hovedstaden Phnom Penh. Allerede fra første stund la vi merke til et av de store sosiale problemene her i landet - barn som selger aviser eller tigger på gata. Det er fælt å se på, og vi vil så gjerne hjelpe alle, men det er så mange av dem. Og penga går som regel til voksne bakmenn som utnytter barna. Istedet for å gi penger, har vi alltid med en ekstra vannflaske eller noe mat å gi dem, så vet vi at det ihvertfall går rett til barna. Barneprostitusjon er dessverre også et problem her, men heldigvis er det mye som gjøres for å sette fokus på det, og for at turister også skal hjelpe til å redusere det.
Kambodsja har en spennende, men fæl historie. Jeg visste ikke så mye om Pol Pot og Røde Khmer før, men lærte masse nå, og det også gjorde veldig inntrykk. Røde Khmer kom til makten i 1975, under ledelse av Pol Pot, og målet var å skape et etnisk rent bondesamfunn. Innbyggerne i hovedstaden ble derfor evakuert ut på landet for å jobbe som "slaver" med jordbruk. Folk slet seg ihjæl og fikk lite mat, men siden Kambodsja nettopp hadde vært gjennom en lang borgerkrig, var det mange som hadde tro på at Røde Khmer representerte positive endringer.
Første dagen i Phnom Penh besøkte vi Tuol Sleng-museet, som tidligere fungerte som fengsel og torturkammer under Røde Khmer-regimet. 20 000 innbyggere - menn, kvinner og barn - som var mistenkte for å ikke ha sympati med Røde Khmer ble sendt hit og torturert til døde med alle slags jævlige metoder og redskaper. Kun 7 stk av alle sammen kom fra det med livet i behold. Regimet utryddet også alle vietnameserne og mange av kineserne i landet i løpet av de fire årene de satt.
Museet var fullt av bilder av ofrene før og etter tortur, torturinstrumenter og hodeskaller. Vi fikk også komme inn i de små cellene menneskene satt i.
Senere på dagen dro Birgitte og jeg ut på "dødsmarkene" - the Killing fields, hvor Røde Khmer-soldater frakta ut folk for å henrette dem. Stedet var en eneste stor massegrav, og det stod skilt om hva som ble gjort på de ulike stedene..
Jeg fatter ikke at dette bare er 30 år siden!! Selv om det var en trist dag, syns jeg det er viktig at vi drar på sånne steder og får et større innblikk i bakgrunnen til landet. Etter å ha sett alt dette, beundrer jeg virkelig kambodsjerne (heter det det?) for måten de er på: åpne, gjestfrie, hyggelige, pratsomme - et fantastisk folk til tross for det de har vært igjennom. Selv om jeg generelt er ganske lei av selgere og masete taxisjåfører, så merker jeg at jeg tåler litt ekstra her i landet. Det koster jo ingenting å være litt hyggelig tilbake mot dem :)
Andre, mer koselige ting vi har gjort, er å kjøre båt på elva Tonle Sap, og besøkt kongens palass. Der ble Birgitte en stk hvit tskjorte rikere, størrelse litt for stor. Hvorfor? Hun hadde nemlig på seg singlet og et sjal over, men det var ikke tillatt, ropte den noe ampre mannen ved billettluka. Det er første gang jeg har opplevd at et sjal over skuldrene ikke er nok.. Så hu måtte kjøpe en t-skjorte, gitt. Ærlig talt asså, ikke et vondt ord om kongen av Kambodsja, men herregud a, er det så nøye?! Kong Harald er sikkert mye greiere, tror jeg :)
Idag tok vi buss til Siem Reap, det tok 6 timer. På veien hadde vi et stopp, og utafor bussen ble vi overfalt av ivrige unger som ville selge frukt. De snakka godt engelsk, og jeg ble stående en stund og skravle litt. Og alle var så søte at vi måtte jo kjøpe av dem.. Så satt vi der på bussen da, med bananer og ananas og mango oppover øra. Lunsjen var iallefall sikra!
Nå bor vi på et flott backpackersted, som faktisk er norskdrevet! Og vi møtte fire norske gutter her i stad. Var veldig rart å snakke norsk med noen andre!! Kommer til å få helt sjokk når jeg kommer hjem til Norge...
Av severdigheter og gjøremål i Siem Reap kan det nevnes Angkor Wat-templene, sykkeltur, markeder, fiskemassasje (!!), nyte livet ved svømmebassenget og muligens på et sykehus og gi blod - det har jeg lyst til! Mer oppdatering følger :)
onsdag 1. april 2009
Three nights in Bangkok
Hui, da er vi jammen i Bangkok, Thailand! Vi er jo veldig glade for å være her, tatt i betraktning at vi like gjerne kunne vært strandet på Flores, takket være det fly-rotet.. Og i tillegg var det et visst surrehue (meg, hvis det var noen tvil) som kvelden før avreise fant ut at jeg har jo ikke Bangkok-billetten min! Den hadde jeg faktisk glemt å skrive ut. Så da var det bare å komme seg på nettet i en fykanes fart og finne bookingnummer. Jeg blir litt stressa av meg selv noen ganger…:)
Men nå er vi altså her, innlosjert på Buddy Lodge midt i en travel handlegate. Her nyter vi fantastisk frokostbuffé (som vi har drømt om siden Tetebatu), morgenkåper på rommet, et voldsomt trøkk i dusjen (i hvert fall i forhold til det vi er vant til) og eget treningsrom på hotellet! Selv om det er infiltrert av asiatiske bolertyper som er mest opptatt av å speile seg og lage ”treningslyder”. Men de har da livets rett de også.
Bangkok er en fin storby, hvis det går an å si det. Det er ganske rent og pent her, bilene tuter nesten ikke i det hele tatt og vi får gå mest i fred, sikkert fordi det er veldig mye turister her. Og mye trafikk! I går satt vi i taxien i en time for å kjøre 7 km. Taxiene er forresten et fargeshow uten like; de er rosa, grønne, gule og oransje. I gata vår finnes alle slags boder og butikker som selger de merkeligste ting. Veldig mye jall som man i hvert fall ikke har bruk for, men som folk kjøper likevel.
I går rusla vi en tur i byen. Beate og jeg ble ofre for duemafiaen – et par damer som prakka på oss tørka mais så vi skulle mate duene. Dette syntes vi var veldig gøy og tok imot den ene posen etter den andre. Men smilene forsvant fort da damene skulle ha betaling, og det var ikke så billig heller.. Damene røska rett og slett penga ut av lommebøkene våres. Så det var 200 kr ut av vinduet! Birgitte hadde heldigvis vett nok til å stikke av i tide, men hun er jo så gammel og vis (les: 23 år).
Så var vi og besøkte et gammelt tempel som var veldig flott, og med en diger, sovende Buddha-statue som hovedattraksjon. Videre var vi en tur innom Chinatown, før vi dro inn på et enormt kjøpesenter for å kikke. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å kjøpe noe, men den planen røyk rimelig kjapt da jeg fant en grise-tekanne med kopper! Den skal jeg altså drasse på gjennom to land til og så hjem til Norge, men det får stå til.
I dag kjørte Birgitte og jeg tuktuk til kjøpesenteret og handla litt. Så møtte vi Beate og Kjetil (kjæresten), som kom til Bangkok i dag. Det var koselig! Og hva hadde han med i bagasjen? Knott og saltsild!! Så Beate fikk besøk, Birgitte fikk saltsild og jeg fikk knott, og det var i grunnen en deal alle var godt fornøyde med. Dessuten syns vi det er veldig stas å ta bilder sammen med Kjetil siden han er så bleik :P
Senere dro alle fire på en times båttur på elva og fikk sett masse av byen. Så ble det litt shopping og en kjempegod jordbærsmoothie. Nam! Deretter måtte vi opp på hotelltaket og sjekke ut bassenget. Det var slettes ikke dumt.
Ikveld var vi bare ute og spiste og kikka litt i boder. Nå er det å pakke kofferten igjen, for imorra reiser vi videre. Neste stopp er Kambodsja, det gleder jeg meg veldig til!
Men nå er vi altså her, innlosjert på Buddy Lodge midt i en travel handlegate. Her nyter vi fantastisk frokostbuffé (som vi har drømt om siden Tetebatu), morgenkåper på rommet, et voldsomt trøkk i dusjen (i hvert fall i forhold til det vi er vant til) og eget treningsrom på hotellet! Selv om det er infiltrert av asiatiske bolertyper som er mest opptatt av å speile seg og lage ”treningslyder”. Men de har da livets rett de også.
Bangkok er en fin storby, hvis det går an å si det. Det er ganske rent og pent her, bilene tuter nesten ikke i det hele tatt og vi får gå mest i fred, sikkert fordi det er veldig mye turister her. Og mye trafikk! I går satt vi i taxien i en time for å kjøre 7 km. Taxiene er forresten et fargeshow uten like; de er rosa, grønne, gule og oransje. I gata vår finnes alle slags boder og butikker som selger de merkeligste ting. Veldig mye jall som man i hvert fall ikke har bruk for, men som folk kjøper likevel.
I går rusla vi en tur i byen. Beate og jeg ble ofre for duemafiaen – et par damer som prakka på oss tørka mais så vi skulle mate duene. Dette syntes vi var veldig gøy og tok imot den ene posen etter den andre. Men smilene forsvant fort da damene skulle ha betaling, og det var ikke så billig heller.. Damene røska rett og slett penga ut av lommebøkene våres. Så det var 200 kr ut av vinduet! Birgitte hadde heldigvis vett nok til å stikke av i tide, men hun er jo så gammel og vis (les: 23 år).
Så var vi og besøkte et gammelt tempel som var veldig flott, og med en diger, sovende Buddha-statue som hovedattraksjon. Videre var vi en tur innom Chinatown, før vi dro inn på et enormt kjøpesenter for å kikke. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å kjøpe noe, men den planen røyk rimelig kjapt da jeg fant en grise-tekanne med kopper! Den skal jeg altså drasse på gjennom to land til og så hjem til Norge, men det får stå til.
I dag kjørte Birgitte og jeg tuktuk til kjøpesenteret og handla litt. Så møtte vi Beate og Kjetil (kjæresten), som kom til Bangkok i dag. Det var koselig! Og hva hadde han med i bagasjen? Knott og saltsild!! Så Beate fikk besøk, Birgitte fikk saltsild og jeg fikk knott, og det var i grunnen en deal alle var godt fornøyde med. Dessuten syns vi det er veldig stas å ta bilder sammen med Kjetil siden han er så bleik :P
Senere dro alle fire på en times båttur på elva og fikk sett masse av byen. Så ble det litt shopping og en kjempegod jordbærsmoothie. Nam! Deretter måtte vi opp på hotelltaket og sjekke ut bassenget. Det var slettes ikke dumt.
Ikveld var vi bare ute og spiste og kikka litt i boder. Nå er det å pakke kofferten igjen, for imorra reiser vi videre. Neste stopp er Kambodsja, det gleder jeg meg veldig til!
Abonner på:
Innlegg (Atom)