Den siste uka har vi tilbrakt på øya Flores, og det har vært en fantastisk flott uke! Steike asså! Heldigvis hadde vi fått masse tips fra de andre jentene om hvordan vi burde gjøre ditten og datten, og det viste seg at vi sparte veldig mye tid på dette. Vi hadde jo bare en uke på vårs, så her gjaldt det å være effektiv.
Det begynte i Ende, hvor vi landa med fly, for så å kjøre to timer til Moni sammen med et tysk par vi møtte på flyplassen. Han som eide bilen skulle absolutt ha oss til å sjekke inn på en eller annen bungalow, men neida: vi skulle hjem til Robert, for det hadde vi fått anbefalt av jentene! Så da ble det sånn. Robert er altså en som bor i Moni, og hvert år har han besøk av norske studenter. Vi ble tatt godt imot av kona hans, bestemor i huset, noen unger og fetteren Gregorius. Høns og griser i hagen, pannekaker til frokost og hjemmelaget middag. Dette var kos, asså!
Klokka 04 om morran dagen etter dro vi med Gregorius for å se Kelimutu nasjonalpark. Der er det nydelig utsikt og tre innsjøer som på mystisk vis skifter farge, samt at det skulle være en flott soloppgang. Vi har jo prøvd oss på lignende opplegg før, uten at det gav nevneverdig suksess, og da det i tillegg regna denne morgenen, var vi litt skeptiske. Men av gårde dro vi, og været letta, så vi fikk sett soloppgangen, og de tre innsjøene var også kjempestilige.
Da vi kom ned igjen, var vi jo litt trøtte, men vi skjønte jo at her gjelder det å holde det gående til kvelden, ellers blir det jo bare rot i systemet. Nå skal det vel nevnes at Birgitte og jeg måtte ta en liten ettermiddagslur, da. En ganske lang en, til og med. To timer ble det vel. Uansett, før den tid gikk vi en tur nedi Moni, som er en trivelig landsby. Så var vi og kikka på en svær foss, og bada også. Dermed slapp vi å dusje når vi kom hjem. Vi er litt giddalause nå som det er ferie!
Vi snakka med Gregorius og avtalte at han skulle være med oss videre på ferden på Flores, siden vi trengte en sjåfør. Dessuten viste det seg at han var en knakanes bra kar som vi mer enn gjerne ville på biltur med! Makan til hyggelig, pålitelig og morsom fyr skal man lete lenge etter. Så dagen etter kjørte vi til Bajawa, akkompagnert av Ronan Keating og Andrea Bocelli på anlegget til Gregorius. Og han sang med, etter syng-med-den-stemmen-du-har-prinsippet. Vel fremme i Bajawa besøkte vi en hot spring, det var spesielle greier. Det var en elv med vann som kom fra en vulkan i nærheten, og dette vannet er derfor kjempevarmt. Var en rar opplevelse å bade ute i en elv med kokvarmt vann! For mange er dette den eneste varme dusjen på hele Flores.
Det ble bare en natt i Bajawa, før vi satte av sted mot Labuanbajo, hvor vi skulle være noen dager. Det var en lang biltur, og nå var det diverse bollywood syngedamer som gjallet ut av bilstereoen. Det var nesten så jeg savna Ronan Keating litt.
Ved hjelp av Gregorius sine kontakter hadde vi avtalt å leie en båt med mannskap i to dager, blant annet for å reise ut til Komodo-øya utenfor Labuanbajo. Dette gleda vi oss enormt til, og opplevelsen stod virkelig til forventningene. Torsdag morgen reiste vi ut sammen med kaptein Matt, kokken Adi og altmuligmannen Hartono. Tre superhyggelige karer! Ferden gikk først til Rinca-øya, hvor vi håpet å se den berømte Komodo-dragen, som bare fins her i strøket. Disse dragene er ikke til å spøke med; de kan bli opptil 3 meter lange, har en utrolig luktesans og er kjøttetere. En skummel kombinasjon. Blir man bitt, får man i seg så mange bakterier at man gjerne dør i løpet av få timer; dette skjedde sist for et par dager siden med en turist. Så det var jo med litt skrekkblandet fryd vi tok fatt på runden rundt øya og angra kanskje litt på hva vi hadde blitt med på.. men turen gikk bra, og vi så noen digre drager. Spenning i hverdagen!
Da vi kom tilbake til båten hadde gutta laget lunsj, og det smakte veldig godt! Etterpå dro vi for å snorkle og se på fine koraller. Snorkling er veldig gøy så fort man får dreisen på pustinga og ikke svelger altfor mye vann. Videre dro vi til Bat Island, hvor vi la ut ankeret for natta. Etter en god middag satt vi på båten og fiska sammen med mannskapet og hadde det riktig så trivelig. Fantastisk herlig å være ute på båt, ikke noe mas og bare koselig! Over oss fløy det tusenvis av flaggermus som var ute på jakt. Meget eksotisk! Så rulla vi ut madrassene og sovna på dekket.
Dagen etter våkna vi til soloppgang og stekte bananer til frokost. Så var vi innom Komodo-øya og så enda flere drager. Senere dro vi videre for å snorkle et annet sted, hvor det skulle være mange manta rays (rokker). Vi så noen av de fra båten, men de stakk dessverre av da vi kom nedi vannet. Litt skuffa, men vi fikk i det minste sett noen. De var SVÆRE!
Etter lunsj fikk vi bade og herje litt. Jeg hoppa fra båten med slik en fart at snorkelen spratt ut og sank til bånns, kanskje 7-8 meter dypt. Og dette var snorkler vi hadde leid og måtte erstatte hvis det skjedde noe med dem. Oi da. Vi prøvde mange ganger å hente den, men uten hell, for det er et voldsomt trykk så langt nede. Men heldigvis kom Hartono oss til unnsetning og fikk henta den. Gutta måtte flire litt av vår totale mangel på vannferdigheter, men hallo – jeg er da tross alt fra innlandet!
Så var det straka vegen tilbake til Labuanbajo, og vi sa takk for turen til gutta og dro tilbake til hotellet. Det var en utrolig flott tur!!
Så skulle vi da videre til Jakarta på lørdagen, men da vi troppa opp på flyplassen fikk vi en utrivelig overraskelse slengt rett i fleisen: flyreisen vi hadde booka, eksisterte ikke! Vi ble rett og slett lurt av flyselskapet. Det ble ganske hett under taket da for å si det mildt, og representanten fra flyselskapet fikk så ørene flagra! Men dagen etter fikk vi bestilt nye billetter og vi fikk tilbake pengene for de gamle. Så det ordna seg jo. Og det beste er at vi rekker reisen til Bangkok imorra, det så nemlig stygt ut en periode. Men nå er alt bra, vi er i Jakarta og setter kursen mot Thailand imorra! Hurra!
søndag 29. mars 2009
søndag 15. mars 2009
Robinson crusoe og magical mushrooms
Vi er naa paa Gili Trawangan, et eldorado for turister og en utrolig nydelig oy. Her nyter vi livets glade dager i fulle drag, skvulpende i vannkanten og med problemstillinger som: skal jeg sole ryggen eller magen idag? Pizza eller fahitas til middag? Lese en bok eller slenge seg ne pa strandkinoen med en boette popkorn? Bekymringene forsvinner lett her, assaa. Ikke at vi har saa mye aa bekymre oss over uansett - vi koser oss!
Trawangan er kjent som litt av en festplass, folk kommer hit fra Lombok og andre steder for aa ta den helt ut, og det kryr av barer og puber av alle slag. Vi var en tur ute paa fredag og moette noen andre nordmenn, saa til slutt hadde vi laget en egen liten norsk koloni. Veldig koselig, men merkelig aa hoere noen andre som ogsaa kan norsk! Det var en morsom kveld, og heldigvis var det ingen som lot seg friste til aa teste magical mushrooms, som flyter fritt over hele fjoela her (til tross for at det er dodsstraff for narkobruk i Indonesia - men det fins ikke politi paa gili). Denne magiske soppen er altsaa en enveisbillett til maanen, garantert, ifoelge ryktene. Hver sin lyst, sier jeg!
Idag har Beate og jeg leid sykler og farta rundt hele oya. Det tar ikke lange tida, siden oya er ganske liten. Veiene var av variert standard, saa det ble noe offroadsykling innimellom. Likevel klarte vi det ganske bra - Thor Hushovd boer foele seg utrygg! Vi stoppa et sted paa vestkysten, hvor det er hvite strender og ikke en sjel aa se i mils omkrets (nesten). Her laa vi og solte oss og bada en stund. Det ble ogsaa tid til aa leke litt Robinson Crusoe og Fredag. Man faar jo ikke mer moro enn man lager selv ;)Da magen begynte aa rumle, sykla vi videre og fant en oede restauran med en relativt sloev servitoer. Her inntok vi lunsjen under en paviljong paa stranda. Kan det bli bedre? Neppe.
Det ser ut til at Flores-jentene kommer hit til uka, og vi gleder oss til aa se dem igjen :) vi reiser snart til Flores selv, og det hadde vaert greit med noen reisetips.
Trawangan er kjent som litt av en festplass, folk kommer hit fra Lombok og andre steder for aa ta den helt ut, og det kryr av barer og puber av alle slag. Vi var en tur ute paa fredag og moette noen andre nordmenn, saa til slutt hadde vi laget en egen liten norsk koloni. Veldig koselig, men merkelig aa hoere noen andre som ogsaa kan norsk! Det var en morsom kveld, og heldigvis var det ingen som lot seg friste til aa teste magical mushrooms, som flyter fritt over hele fjoela her (til tross for at det er dodsstraff for narkobruk i Indonesia - men det fins ikke politi paa gili). Denne magiske soppen er altsaa en enveisbillett til maanen, garantert, ifoelge ryktene. Hver sin lyst, sier jeg!
Idag har Beate og jeg leid sykler og farta rundt hele oya. Det tar ikke lange tida, siden oya er ganske liten. Veiene var av variert standard, saa det ble noe offroadsykling innimellom. Likevel klarte vi det ganske bra - Thor Hushovd boer foele seg utrygg! Vi stoppa et sted paa vestkysten, hvor det er hvite strender og ikke en sjel aa se i mils omkrets (nesten). Her laa vi og solte oss og bada en stund. Det ble ogsaa tid til aa leke litt Robinson Crusoe og Fredag. Man faar jo ikke mer moro enn man lager selv ;)Da magen begynte aa rumle, sykla vi videre og fant en oede restauran med en relativt sloev servitoer. Her inntok vi lunsjen under en paviljong paa stranda. Kan det bli bedre? Neppe.
Det ser ut til at Flores-jentene kommer hit til uka, og vi gleder oss til aa se dem igjen :) vi reiser snart til Flores selv, og det hadde vaert greit med noen reisetips.
onsdag 11. mars 2009
Moskéfotball
I går var vi på besøk hos barna jeg skrev om tidligere. Det er altså 25 gutter, de fleste i alderen 8-13 år, og et par stk på 18-19 år. Vi møtte dem i moskeen ved siden av der de bygger skole og vi hadde med oss masse ting til dem: t-skjorter, shortser, fotballer, sjakkbrett, tegnesaker, skrivebøker og skrivesaker, badminton, bøker, spill, godteri og en stor sekk med ris.
I begynnelsen satt de litt stille og beskjedne og visste kanskje ikke helt hvordan de skulle takle dette. Men da vi jentene begynte å spille badminton og fotball, hang de seg med, og tilslutt var det voldsomt mye aktivitet. Aldri har det vel vært så livatt i en moské: 25 indonesiske gutter og fem norske jenter som sprang etter fotballer og fjærballer. Både store og små hadde det kjempemoro! Guttene var veldig flinke i både badminton og fotball, og det var utrolig flott å se så mange glade unger! Det skal virkelig ikke så mye til :)
Etter at vi hadde herja på en times tid, var vi helt gjennomsvette, men veldig fornøyde. Og det var guttene også! Så da vi satt i taxien på vei hjem, lukta vi ganske ille, men hva gjør vel det. Dagens gode gjerning!
Om kvelden hadde vi avskjedsmiddag med Oki og Adi. Det blir litt rart at vi ikke skal se dem mer (bortsett fra at Oki kanskje skal besøke oss på Gili, og at Adi insisterer på å følge oss til flyplassen neste uke). Kommer til å savne dem litt, men ikke så mye som Adi kommer til å savne oss: ”Everything has to end, but our friendship will never die. Our memories are more than golden treasures and they will be a reminder of the beautiful journey we had together, it seems to be a dream...” Dette var altså budskapet i en melding vi fikk etter middagen i går.. Han er litt i overkant pompøs syns vi, og vi må jo flire litt da!
I dag har jeg vært og klipt håret hos en frisør som ikke kunne et kløyva ord engelsk, men fint ble det lell. Pris: ca. 12 kr! Og imorra vender vi nesa mot Gili Trawangan!
I begynnelsen satt de litt stille og beskjedne og visste kanskje ikke helt hvordan de skulle takle dette. Men da vi jentene begynte å spille badminton og fotball, hang de seg med, og tilslutt var det voldsomt mye aktivitet. Aldri har det vel vært så livatt i en moské: 25 indonesiske gutter og fem norske jenter som sprang etter fotballer og fjærballer. Både store og små hadde det kjempemoro! Guttene var veldig flinke i både badminton og fotball, og det var utrolig flott å se så mange glade unger! Det skal virkelig ikke så mye til :)
Etter at vi hadde herja på en times tid, var vi helt gjennomsvette, men veldig fornøyde. Og det var guttene også! Så da vi satt i taxien på vei hjem, lukta vi ganske ille, men hva gjør vel det. Dagens gode gjerning!
Om kvelden hadde vi avskjedsmiddag med Oki og Adi. Det blir litt rart at vi ikke skal se dem mer (bortsett fra at Oki kanskje skal besøke oss på Gili, og at Adi insisterer på å følge oss til flyplassen neste uke). Kommer til å savne dem litt, men ikke så mye som Adi kommer til å savne oss: ”Everything has to end, but our friendship will never die. Our memories are more than golden treasures and they will be a reminder of the beautiful journey we had together, it seems to be a dream...” Dette var altså budskapet i en melding vi fikk etter middagen i går.. Han er litt i overkant pompøs syns vi, og vi må jo flire litt da!
I dag har jeg vært og klipt håret hos en frisør som ikke kunne et kløyva ord engelsk, men fint ble det lell. Pris: ca. 12 kr! Og imorra vender vi nesa mot Gili Trawangan!
mandag 9. mars 2009
Brød og annet fjas
Siden sist har det blitt enda en mopedtur på Kuta, og jeg vil bare forsikre mamma om at det ikke gikk fortere enn 40 km/t og at jeg klarte å holde meg til min side av veien!
Det var veldig fint på Kuta, men jeg ble vanvittig lei av all oppmerksomheten.. Herlighet, man skulle kanskje tro at de var litt mer vant til turister, i og med at Kuta er åstedet for veldig mye surfing og det er masse australiere og europeere der. Men neida, man fikk ikke gå i fred: Hello mister! Where you going? Transport, yes? Buy a pineapple, yes? Det å komme seg rundt her er i hvert fall ikke noe problem; alle er meget villige til å kjøre oss hit og dit. Det er jo greit det, men litt slitsomt i lengden. Og når voksne folk står på andre siden av veien og bare skriker til oss, er det ikke så moro. Det er noe annet med barn, de er det alltid koselig å vinke til.
Vi reiste fra Kuta på torsdag, og da gikk ferden til Suranadi, som ligger litt lenger nord. Vi hadde ikke høye forhåpninger til dette stedet, som så vidt var nevnt i Lonely Planet. Det var ikke så mye å finne på der akkurat; det var en fin skog, en restaurant, masse løshunder som havna i slagsmål stadig vekk, og det var vel i grunn det. Det var ikke engang frokost å oppdrive på vertshuset vi bodde på, men ingen grunn til panikk: vi hadde nemlig helgardert oss og fått Oki til å kjøpe med grovbrød fra Senggigi. Så med deLillos sin sang ”Brød” på hjernen, ble det jammen frokost likevel!
På fredag var vi som vanlig ute for å gjøre intervjuer med vanlige innbyggere, og da møtte vi tilfeldigvis ei dame som snakka veldig godt engelsk, og hu inviterte oss på middag samme kveld. Hu hadde en slags hjemmerestaurant. Så vi kunne jo ikke si nei til det, og troppa opp der og fikk servert kjempegode nudler og grønnsaker. Etterpå satt vi lenge og skravla med dama. Det var kjempespennende, for hu var så utrolig åpen og prata fritt om det meste. Hu var muslim, men ikke ekstrem, hu mislikte hijab, hu ville ha likestilling i heimen, hu mislikte flerkoneri … vi hadde ikke trodd at vi skulle finne noen som prata rett fra levra om sånne ting. Vi betalte litt for maten og hu ble kjempeglad og inviterte oss på frokost dagen etter også. Så dagen etter ble det sitronjuice, ananas og pannekaker med kokos. Nam!
Vi dro fra Suranadi lørdag morgen, til Mataram. Nå har vi alle fått dekning på mobilen igjen, det var nemlig bare Karoline som hadde det uti bushen, så hun fungerte som kommunikasjonssentral. Ryktene går tydeligvis om at det er hvite turister i byen (det er ikke så ofte, nemlig), for hotellet blir stadig invadert av ivrige selgere som skal ha oss til å kjøpe t-skjorter, smykker, bilder og masse annet. Greit det, men litt slitsomt når de ikke gir seg etter ”nei takk” og fortsetter nesten inn på rommet vårt. Da blir jeg litt irritert asså!
Planen er å være i Mataram til kanskje torsdag, for å gjøre ferdig intervjuer. Vi skal kanskje snakke med WWF igjen, et annet kontor og noen lokale som bor her. Etter det reiser Beate, Birgitte og jeg til Gili Trawangan (liten øy på nordsida av Lombok) for å ha litt fri og skrive på bacheloroppgava. Gleder meg til det, for jeg merker jeg er litt sliten av alle intervjuene nå. Blir greit å bare skrive litt! Kine og Karoline skal også til Gili, og muligens de andre jentene i klassen som nå er på Flores, så kanskje blir det en aldri så liten reunion der.
Igår var vi ute og handla ting til barna jeg skrev om tidligere, som jobber med å bygge skole. Vi har fått penger hjemmefra (takk for det!!) og putta på penger selv, så vi hadde en god slump penger. Vi kjøpte masse klær, skriveblokker, skrivesaker, viskelær ++, noen baller osv, og vi er enda ikke helt ferdige. Gleder oss veldig til å besøke barna og levere det :)
I går på selveste kvinnedagen, Beates navnedag og Birgittes 23 år og 1 månedsdag,måtte vi jo gå ut og feire med middag på restaurant.. til en forandring, haha! Vi spiste sammen med en gjeng gutter som vi ble kjent med i Yogya, tre av dem er norske. Riktig så koselig var det ja :)
Jeg får ikke til å legge ut bilder her forresten, skal prøve å legge ut på Facebook :) Adios!
Det var veldig fint på Kuta, men jeg ble vanvittig lei av all oppmerksomheten.. Herlighet, man skulle kanskje tro at de var litt mer vant til turister, i og med at Kuta er åstedet for veldig mye surfing og det er masse australiere og europeere der. Men neida, man fikk ikke gå i fred: Hello mister! Where you going? Transport, yes? Buy a pineapple, yes? Det å komme seg rundt her er i hvert fall ikke noe problem; alle er meget villige til å kjøre oss hit og dit. Det er jo greit det, men litt slitsomt i lengden. Og når voksne folk står på andre siden av veien og bare skriker til oss, er det ikke så moro. Det er noe annet med barn, de er det alltid koselig å vinke til.
Vi reiste fra Kuta på torsdag, og da gikk ferden til Suranadi, som ligger litt lenger nord. Vi hadde ikke høye forhåpninger til dette stedet, som så vidt var nevnt i Lonely Planet. Det var ikke så mye å finne på der akkurat; det var en fin skog, en restaurant, masse løshunder som havna i slagsmål stadig vekk, og det var vel i grunn det. Det var ikke engang frokost å oppdrive på vertshuset vi bodde på, men ingen grunn til panikk: vi hadde nemlig helgardert oss og fått Oki til å kjøpe med grovbrød fra Senggigi. Så med deLillos sin sang ”Brød” på hjernen, ble det jammen frokost likevel!
På fredag var vi som vanlig ute for å gjøre intervjuer med vanlige innbyggere, og da møtte vi tilfeldigvis ei dame som snakka veldig godt engelsk, og hu inviterte oss på middag samme kveld. Hu hadde en slags hjemmerestaurant. Så vi kunne jo ikke si nei til det, og troppa opp der og fikk servert kjempegode nudler og grønnsaker. Etterpå satt vi lenge og skravla med dama. Det var kjempespennende, for hu var så utrolig åpen og prata fritt om det meste. Hu var muslim, men ikke ekstrem, hu mislikte hijab, hu ville ha likestilling i heimen, hu mislikte flerkoneri … vi hadde ikke trodd at vi skulle finne noen som prata rett fra levra om sånne ting. Vi betalte litt for maten og hu ble kjempeglad og inviterte oss på frokost dagen etter også. Så dagen etter ble det sitronjuice, ananas og pannekaker med kokos. Nam!
Vi dro fra Suranadi lørdag morgen, til Mataram. Nå har vi alle fått dekning på mobilen igjen, det var nemlig bare Karoline som hadde det uti bushen, så hun fungerte som kommunikasjonssentral. Ryktene går tydeligvis om at det er hvite turister i byen (det er ikke så ofte, nemlig), for hotellet blir stadig invadert av ivrige selgere som skal ha oss til å kjøpe t-skjorter, smykker, bilder og masse annet. Greit det, men litt slitsomt når de ikke gir seg etter ”nei takk” og fortsetter nesten inn på rommet vårt. Da blir jeg litt irritert asså!
Planen er å være i Mataram til kanskje torsdag, for å gjøre ferdig intervjuer. Vi skal kanskje snakke med WWF igjen, et annet kontor og noen lokale som bor her. Etter det reiser Beate, Birgitte og jeg til Gili Trawangan (liten øy på nordsida av Lombok) for å ha litt fri og skrive på bacheloroppgava. Gleder meg til det, for jeg merker jeg er litt sliten av alle intervjuene nå. Blir greit å bare skrive litt! Kine og Karoline skal også til Gili, og muligens de andre jentene i klassen som nå er på Flores, så kanskje blir det en aldri så liten reunion der.
Igår var vi ute og handla ting til barna jeg skrev om tidligere, som jobber med å bygge skole. Vi har fått penger hjemmefra (takk for det!!) og putta på penger selv, så vi hadde en god slump penger. Vi kjøpte masse klær, skriveblokker, skrivesaker, viskelær ++, noen baller osv, og vi er enda ikke helt ferdige. Gleder oss veldig til å besøke barna og levere det :)
I går på selveste kvinnedagen, Beates navnedag og Birgittes 23 år og 1 månedsdag,måtte vi jo gå ut og feire med middag på restaurant.. til en forandring, haha! Vi spiste sammen med en gjeng gutter som vi ble kjent med i Yogya, tre av dem er norske. Riktig så koselig var det ja :)
Jeg får ikke til å legge ut bilder her forresten, skal prøve å legge ut på Facebook :) Adios!
søndag 1. mars 2009
Utflukt paa livets landevei
Vi har det kjempeflott på Kuta! Har altså sendt tolkene våre hjem denne helga så de skulle få litt fri, så det har ikke blitt noen intervjuer nå de siste dagene. Adi er forresten en meget ivrig student som benyttet denne frihelga til å ta en eksamen. Han snakker fag hele tida, og det er vanskelig å føre en samtale med han uten at han greier å putte inn noe pensum. Litt slitsomt i lengden, men han har heldigvis skjerpa seg. Og han er jo en veldig pliktoppfyllende kar som styrer og ordner mye for oss. Oki, den andre tolken, er kjempesøt og vi kommer veldig godt overens med henne. Hun tar livet litt mer med ro enn Adi, men gjør en fin jobb som tolk likevel. I det hele tatt er vi fornøyde med begge to!
I går hadde vi en kjempefin dag! Vi tok oss fri fra oppgava og bestemte oss for å leie mopeder. For snaue 30 norske kroner fikk man leie en moped en hel dag, og bensinprisen ligger på ca 4 kr literen – her har den norske stat noe å lære!
Dette var en ny opplevelse for oss alle – ingen hadde kjørt moped før, og i hvert fall ikke når venstrekjøringa er gjeldende! Hmm, hvilken side av veien kjører jeg på egentlig? Her var det en rundkjøring ja, det må være riktig retning, bare rart at alle andre kjører motsatt vei.. Oi sann, gassen i bånn i stedet for bremsen.. Til tross for litt startproblemer kom vi oss ganske bra etter en liten prøverunde, og så bar det ut på landeveien, og det var kjempemoro! Vi kjørte et langt stykke og kom tilslutt til en fin strand, hvor vi lå langflate et par timer. Da det var på tide med lunsj, kjørte vi tilbake og fant en koselig restaurant med god mat og nydelig utsikt over Kuta. Hobbyfotografene våkna!
Videre kjørte vi andre veien og fant enda en flott strand og grønne klipper, det er så fint her altså! Vi ble jo helt målløse, og kameraet fikk kjørt seg her også. Vi var ganske slitne da vi kom tilbake til hotellet om ettermiddagen, så da måtte man legge seg litt nedpå, før vi gikk ut og spiste middag. Lørdag kveld er jo høydepunktet i uka, da skal vi nemlig ta den ukentlige malariatabletten, og det er jo en fest i seg selv! (Les: den smaker fryktelig vondt og har en ettersmak som ikke ligner grisen) Men heller tablett enn å få malaria, så vi klarer å få den ned.
I dag har vi slanget oss på stranda og jeg begynner å få en solid brunfarge nå. Vi trenger litt pause fra skolen innimellom syns vi – dessuten har vi sendt noen oppgaveutkast til veilederen vår og fått gode tilbakemeldinger, så da kan vi unne oss litt fri. Det er masse barn på stranda som skal selge oss smykker, og man kan jo dessverre ikke kjøpe av alle.. Det er litt trist å se dem.. Men heldigvis forteller de at de går på skole om dagen, så det er da enda godt.
Imorra blir det nok striesekk og havrelefse igjen. Tolkene kommer tilbake og vi skal sette i gang med nye intervjuer. Det er ikke så veldig lenge igjen av feltarbeidet, tida går utrolig fort! Det er rart, for denne turen har vi snakka om og planlagt så lenge, og nå når vi er midt oppi det så går det kjempefort, og vi må bare nyte hver eneste dag her. Selv om vi alltid snakker om at vi savner brunost og melk, venner og familie, springvann, senga og puta, melkesjokolade og sørlandschips og alt annet vi ikke fikk tatt med i kofferten – så er dette en fantastisk opplevelse som vi kanskje bare får gjort en gang, og da tenker jeg at det er greit. Brunost kan jeg uansett spise resten av livet!
I går hadde vi en kjempefin dag! Vi tok oss fri fra oppgava og bestemte oss for å leie mopeder. For snaue 30 norske kroner fikk man leie en moped en hel dag, og bensinprisen ligger på ca 4 kr literen – her har den norske stat noe å lære!
Dette var en ny opplevelse for oss alle – ingen hadde kjørt moped før, og i hvert fall ikke når venstrekjøringa er gjeldende! Hmm, hvilken side av veien kjører jeg på egentlig? Her var det en rundkjøring ja, det må være riktig retning, bare rart at alle andre kjører motsatt vei.. Oi sann, gassen i bånn i stedet for bremsen.. Til tross for litt startproblemer kom vi oss ganske bra etter en liten prøverunde, og så bar det ut på landeveien, og det var kjempemoro! Vi kjørte et langt stykke og kom tilslutt til en fin strand, hvor vi lå langflate et par timer. Da det var på tide med lunsj, kjørte vi tilbake og fant en koselig restaurant med god mat og nydelig utsikt over Kuta. Hobbyfotografene våkna!
Videre kjørte vi andre veien og fant enda en flott strand og grønne klipper, det er så fint her altså! Vi ble jo helt målløse, og kameraet fikk kjørt seg her også. Vi var ganske slitne da vi kom tilbake til hotellet om ettermiddagen, så da måtte man legge seg litt nedpå, før vi gikk ut og spiste middag. Lørdag kveld er jo høydepunktet i uka, da skal vi nemlig ta den ukentlige malariatabletten, og det er jo en fest i seg selv! (Les: den smaker fryktelig vondt og har en ettersmak som ikke ligner grisen) Men heller tablett enn å få malaria, så vi klarer å få den ned.
I dag har vi slanget oss på stranda og jeg begynner å få en solid brunfarge nå. Vi trenger litt pause fra skolen innimellom syns vi – dessuten har vi sendt noen oppgaveutkast til veilederen vår og fått gode tilbakemeldinger, så da kan vi unne oss litt fri. Det er masse barn på stranda som skal selge oss smykker, og man kan jo dessverre ikke kjøpe av alle.. Det er litt trist å se dem.. Men heldigvis forteller de at de går på skole om dagen, så det er da enda godt.
Imorra blir det nok striesekk og havrelefse igjen. Tolkene kommer tilbake og vi skal sette i gang med nye intervjuer. Det er ikke så veldig lenge igjen av feltarbeidet, tida går utrolig fort! Det er rart, for denne turen har vi snakka om og planlagt så lenge, og nå når vi er midt oppi det så går det kjempefort, og vi må bare nyte hver eneste dag her. Selv om vi alltid snakker om at vi savner brunost og melk, venner og familie, springvann, senga og puta, melkesjokolade og sørlandschips og alt annet vi ikke fikk tatt med i kofferten – så er dette en fantastisk opplevelse som vi kanskje bare får gjort en gang, og da tenker jeg at det er greit. Brunost kan jeg uansett spise resten av livet!
Abonner på:
Innlegg (Atom)