I går natt var vi på tidenes fjelltur! Oppdraget var som følger: Vi skulle klatre opp på fjelltoppen Selo like ved den aktive Merapi-vulkanen (ikke klatre oppå selve vulkanen, som jeg først trodde). Selo ligger litt under 3000 meter over havet og turen er på 9 km fra der vi skulle begynne å gå. Turen var lagt opp sånn at vi skulle gå noen timer på natta, sånn at vi rakk å være på toppen til soloppgang, og det skulle være en flott utsikt til Merapi-vulkanen. Dette måtte vi jo få med oss!
Vi prøvde å slappe av hjemme og sove litt på lørdagen, siden vi skulle ut å gå på natta. Kl 22 kjørte vi hjemmefra, og det tok ca to timer opp til der vi skulle begynne å gå. Til tross for en del trøtte ansikter og litt bilsyke gikk kjøreturen ganske greit for seg. Da vi kom opp, var det enda litt tid til vi skulle begynne å gå, men så var det et lite hus der hvor vi kunne vente og der fikk vi te og spilte biljard med sjåførene våre. Gøy!
Kl 01 starta vi turen, fulle av pågangsmot. Dette skulle vi klare – vi er da tross alt ekte norske fjellgeiter! Vi var altså oss ti norske jentene, to danske gutter og en del guider. Det var stein mørkt og veldig bratt, og vi så ingenting, så det var godt at alle hadde lommelykter. Turen oppover gikk overraskende greit og alle kom seg helskinnet fram, selv om det ble en del pauser og noen måtte fram med inhalatoren. Det var ganske varmt å gå, men etter hvert begynte det å regne, og da vi kom til siste platå, var alle gjennomblaute av både regn og svette. Vi fikk beskjed om at vi måtte stå der oppe og vente på soloppgangen, for vi var litt tidlig ute. Klokka var da nesten halv 5, og sola skulle stå opp litt over 5. Så fort vi ble stående stille, ble det vanvittig kaldt, til og med noen heftige runder med ”Hode, skulder, kne og tå” hjalp ikke så veldig. Noen ivrige sjeler prøvde å dra i gang ”En bussjåfør” og ”Norge i rødt, hvitt og blått” for å få opp stemninga, men merkelig nok var ikke folk helt i det humøret, altså. Det var så kaldt!!!
Etter hvert ble det ganske lyst, og vi begynte å skjønne at dette var litt av en bomtur: på grunn av tåka kunne vi ikke se verken soloppgangen eller vulkanen! Det var litt skuffende, men vi måtte jo mest le! Jaja, vi kan i hvert fall skryte av at vi har vært oppå der! Alle var gira på å bare gå ned igjen da vi skjønte at det ikke kom til å bli noe mer å rope hurra for. Litt over halv 6 begynte vi å gå, og det var godt å få igjen noe varme i kroppen. Nå var det jo lyst, så vi kunne se veien foran oss – dvs, ”vei” er vel å ta litt hardt i.. Det var stort sett en utrolig bratt steinrøys som vi kreka oss nedover, og jeg fatter ikke åssen vi hadde greid å komme oss oppover der noen timer tidligere… Ellers var det fantastisk fin natur der! Vi brukte nesten 2 timer på nedoverturen, og så så vi aper! Det syntes vi var meget eksotisk, så vi måtte jo stoppe og glane litt. En av jentene slo hånda på en rot (og måtte sy 6 sting senere, men det gikk bra), ellers kom alle seg ned med helsa i relativt god behold. Noen slitne knær og legger, en del blåmerker og lettere forkjølelser, men sånt må man jo regne med. Det var jo en flott tur da, sånn alt i alt!
I bilen på vei hjem lå jeg og sov over girspaken, og sjåføren syns visst det var veldig morsomt å etterligne meg (har jeg fått vite senere). Da vi kom hjem, var klokka litt over 11 søndag, og alle stupte i seng, unntatt Kine og meg, som utrolig nok ikke var trøtte, så vi stupte i bassenget i stedet. Jeg greide å holde det gående til halv 8, da slokna jeg og sov i 13 timer. Digg!
I dag (mandag) har vi fri fordi det er kinesisk nyttår. Det er kanskje like greit, siden alle er stive og støle. Veilederen vår Stein kommer hit i dag eller imorra, så det blir greit å snakke litt med han igjen.
Vi prøvde å slappe av hjemme og sove litt på lørdagen, siden vi skulle ut å gå på natta. Kl 22 kjørte vi hjemmefra, og det tok ca to timer opp til der vi skulle begynne å gå. Til tross for en del trøtte ansikter og litt bilsyke gikk kjøreturen ganske greit for seg. Da vi kom opp, var det enda litt tid til vi skulle begynne å gå, men så var det et lite hus der hvor vi kunne vente og der fikk vi te og spilte biljard med sjåførene våre. Gøy!
Kl 01 starta vi turen, fulle av pågangsmot. Dette skulle vi klare – vi er da tross alt ekte norske fjellgeiter! Vi var altså oss ti norske jentene, to danske gutter og en del guider. Det var stein mørkt og veldig bratt, og vi så ingenting, så det var godt at alle hadde lommelykter. Turen oppover gikk overraskende greit og alle kom seg helskinnet fram, selv om det ble en del pauser og noen måtte fram med inhalatoren. Det var ganske varmt å gå, men etter hvert begynte det å regne, og da vi kom til siste platå, var alle gjennomblaute av både regn og svette. Vi fikk beskjed om at vi måtte stå der oppe og vente på soloppgangen, for vi var litt tidlig ute. Klokka var da nesten halv 5, og sola skulle stå opp litt over 5. Så fort vi ble stående stille, ble det vanvittig kaldt, til og med noen heftige runder med ”Hode, skulder, kne og tå” hjalp ikke så veldig. Noen ivrige sjeler prøvde å dra i gang ”En bussjåfør” og ”Norge i rødt, hvitt og blått” for å få opp stemninga, men merkelig nok var ikke folk helt i det humøret, altså. Det var så kaldt!!!
Etter hvert ble det ganske lyst, og vi begynte å skjønne at dette var litt av en bomtur: på grunn av tåka kunne vi ikke se verken soloppgangen eller vulkanen! Det var litt skuffende, men vi måtte jo mest le! Jaja, vi kan i hvert fall skryte av at vi har vært oppå der! Alle var gira på å bare gå ned igjen da vi skjønte at det ikke kom til å bli noe mer å rope hurra for. Litt over halv 6 begynte vi å gå, og det var godt å få igjen noe varme i kroppen. Nå var det jo lyst, så vi kunne se veien foran oss – dvs, ”vei” er vel å ta litt hardt i.. Det var stort sett en utrolig bratt steinrøys som vi kreka oss nedover, og jeg fatter ikke åssen vi hadde greid å komme oss oppover der noen timer tidligere… Ellers var det fantastisk fin natur der! Vi brukte nesten 2 timer på nedoverturen, og så så vi aper! Det syntes vi var meget eksotisk, så vi måtte jo stoppe og glane litt. En av jentene slo hånda på en rot (og måtte sy 6 sting senere, men det gikk bra), ellers kom alle seg ned med helsa i relativt god behold. Noen slitne knær og legger, en del blåmerker og lettere forkjølelser, men sånt må man jo regne med. Det var jo en flott tur da, sånn alt i alt!
I bilen på vei hjem lå jeg og sov over girspaken, og sjåføren syns visst det var veldig morsomt å etterligne meg (har jeg fått vite senere). Da vi kom hjem, var klokka litt over 11 søndag, og alle stupte i seng, unntatt Kine og meg, som utrolig nok ikke var trøtte, så vi stupte i bassenget i stedet. Jeg greide å holde det gående til halv 8, da slokna jeg og sov i 13 timer. Digg!
I dag (mandag) har vi fri fordi det er kinesisk nyttår. Det er kanskje like greit, siden alle er stive og støle. Veilederen vår Stein kommer hit i dag eller imorra, så det blir greit å snakke litt med han igjen.
Hahaha, den fjellturen der var jeg også på! :-D utroolig slitsomt, ja.. men vi fikk i alle fall sett sola, såvidt jeg kan huske! Men så veldig spesiell soloppgang var det altså ikke.. og jeg husker veldig godt den samme følelsen da vi gikk ned igjen: åssen søren hadde vi greid å holde oss på den smale stien på veien oppover, uten å røyse ned i det store intet alle sammen?! :-o Hehehe...
SvarSlettklem, Ingrid!