Superwomen, visumstyr og ambassadefolk

Siden sist har det skjedd litt av hvert, både små og store ting. Av småting kan det nevnes at vi har funnet en veldig grei joggerunde, hvor det ikke er så mye trafikk. Og dessuten har jeg investert i noen kjempegode joggesko. Så nå har vi blitt veldig flinke, og jogger minst 2 ganger i uka. Trening er ikke en stor greie her nede, så folk blir litt satt ut når en skokk med hvite jenter braser igjennom landsbyen på det viset. Noen bare ler av oss, noen lurer på om vi trenger transport, noen har et fryktelig medlidende uttrykk og syns synd på oss, mens andre heier og roper ”Superwomen!”

Veilederen vår Stein har kommet ned, og det var SÅ koselig å se han! Han er en innmari trivelig kar med et alt-ordner-seg-vesen. Etter at han kom, har det blitt betydelig mer skolearbeid enn tidligere. Vi sitter stort sett på det norske hus og jobber med oppgava. Vi syns vi har kommet godt i gang nå. Jeg driver for tida og skriver et kapittel om Indonesias historie, fra kolonitida og til i dag. Det er veldig mye å lese, men det går framover i hvert fall.

Her er hagen til det norske hus, hvor vi sitter mye og jobber. Vi har det ikke akkurat vondt her :)

Vi er ferdige med forelesningene nå, og siste dagen vi hadde forelesning, var det også fancy lunsj for avgangselevene på fakultetet, og fakultetsleder Agus Pramusinto inviterte oss til å være med også. Det var god mat og god stemning! Agus er forresten litt av en type; han er ALLTID blid, selv når han bare sitter stille og ikke gjør noe (og har veldig mange tenner). For å sitere Friends, han ser ut som han har sovet med en kleshenger i munnen. Vi liker han, asså!

På fredag var det den store kvelden som vi alle hadde venta på, gleda oss til og hadde ulike forventninger til… Nei, det var ikke julaften, men pizzafest med den norske ambassadøren! Stein inviterte hele gjengen og ambassadøren med kone og to nydelige barn, til det norske hus, der det skulle bli pizza, øl og vin. Det syntes vi var ordentlig stas!! Vi lurte jo litt på åssen det kom til å bli, ingen hadde jo møtt en ambassadør før. Her gjaldt det å oppføre seg skikkelig! Men det viste seg jo at han var en kjempekul og jovial type, og kvelden bar preg av løs snipp for å si det på den måten. Han fortalte også litt om jobben sin, og det var veldig interessant. Etter at ambassadefamilien dro hjem, ble vi sittende og ta noen øl med Stein. Koselig!

Pizzafest med ambassadøren! Da var det på med finstasen :)

Her er vi sammen med ambassadøren og familien hans.

Ellers var det litt styr med å få forlenget visumet vårt. Vi var oppe på Internasjonalt kontor med passene våre, og der fikk vi beskjed om at en visumforlengelse tok i hvert fall en uke. Det var jo litt kleint, i og med at vi er nødt til å komme oss videre til Lombok og Flores for å starte feltarbeidet. Men det var ingen nåde fra mannen på kontoret. Så vi ba han ringe Stein, som antageligvis fortalte han et par sannhetens ord og det var nok litt korrupsjon inni bildet, for plutselig sa fyren at jo, ja, han kunne vel kanskje fikse det fortere likevel. Sånn fungerer det her! Har du penger så ordner det seg.

Så vi venter i spenning nå på å få igjen passene og visumet, så reiser vi videre imorra, da til Bali. Gleder meg!

Birgitte og jeg foran hovedbygget på Universitas Gadjah Mada, Indonesias største universitet.