Siste blogg.. snart takk for seg!

Da var det slutt, gitt! Hundre mer eller mindre fantastiske dager i Asia har gått, vi har hatt en enestående og flott reise gjennom fire land. Jeg husker så godt i høst, hvor vi planla turen, gleda oss og var spente og forventningsfulle. Tiden i Yogia virker veldig lenge siden, det virker nesten som en annen tur. Og da vi reiste videre til Lombok, fløy tida av gårde med feltarbeidet og mye annet gøy. Plutselig var vi på ferie på Gili-øyene, deretter Flores, og så den virkelige ferien vår: Bangkok, Kambodsja og Kuala Lumpur. Og snart er vi atter en gang tilbake i Jakarta, hvor det hele starta. På tide å reflektere litt: hva har vi fått ut av turen?

Vi har lært VELDIG mye, ikke bare om naturressursforvaltning og Indonesias historiske og politiske bakgrunn, men også om en kultur som er helt annerledes enn vår egen. Veldig klisjé, men helt sant. Noen ganger er det vanskelig å akseptere at dette er deres kultur og at det må vi bare finne oss i. For eksempel når folk ikke for sitt bare liv greier å stå i kø, men heller bruker albuene for å komme fram. Utålmodigheten i trafikken. Det at folk er så stolte at de heller gir oss feil informasjon enn å innrømme at de ikke har peiling på hva vi egentlig spør om. Men vi har også møtt en kultur som er utrolig gjestfri og åpen. Hvor ofte skjer det i Norge at fremmede på gata ber oss i bryllup eller på middag?

Mye moro har vi hatt på turen, og vi kjenner hverandre nå ut og inn og har utviklet en slags feltarbeid-humor som sikkert ingen andre syns er noe morsom, og det er kanskje like greit. Birgitte og Beate har vært det beste reisefølget man kunne ønske seg – tusen takk for turen, jenter!! Gleder meg til Birgitte får gravd fram vaffeljernet sitt i Kristiansand :)

Mange ulike fasiliteter har vi vært borti, selv om noen kanskje var av skuffende kvalitet: ”Se på den doen a! Den bare står der!” Jeg vet ikke hva slags doer du egentlig er vant til fra Grimstad, Beate, men jeg syns nå en apatisk do er bedre enn en som hopper.

På turen har vi for øvrig lært at det kan være vanskelig å skille mellom de ulike artene i dyras verden: ”Se på den svære hunden der a! Guri malla, den var jo kjempestor!” Ehh, det var en kalv, Beate. Nå skal det sies at jeg selv trodde at hunden i hagen vår var en gris, men til mitt forsvar var den lys i pelsen og det var litt mørkt. Birgitte er ikke noe bedre – hun ser ikke forskjell på en øgle en hund. Hunden er altså som poteten har vi funnet ut; den kan brukes til alt.

Mange inntrykk har vi vært borti… Selv om Indonesia er et fattig land, er folk stort sett glade for det de har. Vi har jo fått et litt annet perspektiv på mye og mangt og fått et innblikk i livene til mennesker som ikke er så ufattelig heldige som oss selv. Vi har blitt vant til lav standard, og enkle ting som såpe og dopapir på hotellbadet kan redde hele dagen. Til tider har vi følt oss ekstremt hvite, for eksempel når folk helt plutselig og uten hemninger stikker et kamera opp i trynet våres sånn at de kan vise hele slekta bilder av oss. Eller når indonesere sier rett ut at de føler seg underlegne og at Indonesia er utrolig fattig og tilbakestående i forhold til Norge. Hva skal man svare da?

Vi har møtt mange mennesker i alle aldre og samfunnsklasser. Oki og Adi, tolkene våre. De kjempesøte resepsjonistene i Yogia, og den lettere homofile servitøren over veien som elsker James Blunt og Celine Dion. Agus Pramusinto, fakultetslederen med det vanvittig brede gliset. Ambassadøren i Jakarta, som viste seg å være kjempekul. Alle barna i Mataram, som bygger sin egen skole. Soria i Suranadi, dama som virkelig ga oss en indonesisk kvinnes perspektiv på ekteskap, kjønnsroller og likestilling. Fantastiske Gregorius som vi kjørte med på Flores. Ukjente folk som ber oss i bryllup eller inn på verandaen for en kopp te. Og massevis av intervjuobjekter. Vi har i hvert fall fått praktisert mye engelsk, og det blir nok rart at vi ikke lenger trenger å gestikulere voldsomt og stotre fram noen indonesiske høflighetsfraser når vi handler i butikken.

16 flyturer, x antall timer i taxi, tuk-tuk og sykkeldrosje, humpete busser, lange togturer. Vi har sett utrolig mye og vært mange plasser. Og noe av opplevelsen er jo transporten, syns jeg. Nå skal vi reise hjem og skrive bacheloroppgave basert på oppholdet i Indonesia. Hvordan det går, vil tiden vise. En ting er sikkert: jeg skal nok tilbake til Asia igjen! Dett var dett – takk for oppmerksomheten!